Jan Egeland var leder i norsk Amnesty tidlig på 80-tallet, tilknyttet Røde Kors i perioder mellom 1988 og 2003, rådgiver og statssekretær i DU på 90-tallet, og ble visegeneralsekretær i FN i 2003. Nå er han spesialrådgiver i FN.

Nå er han ansatt som leder i NUPI.

En av NUPIs oppgaver er å forske på bistandspolitikk. Nå skal denne institusjonen ledes av den som har vært mest sentral i å utforme og å føre denne politikken de siste 20 årene. NUPIs ansatte skal nå bl.a. forske på den politiken som deres nåværende leder i betydelig grad har vært med på å utforme.

Det er ikke så mye å si til dette, annet enn at de burde ha vært opplagt at Egeland er den som er minst egnet til denne jobben. Dette burde vært opplagt for de som ansatte ham, og det burde vært opplag for England selv. Det at Egeland ikke kom på dette er et enda et agrument som tilsier at han ikke passer i jobben.

Egeland er en av de mest ivrige av de mange som flyter omkring i det nærmest lukkede miljøet av politikere, diplomater, bistandsarbeidere, fredsmeglere og forskere. Her glir man lett fra den ene stillingen til den andre, fra den ene siden av bordet til den andre, uten at det faller noen av dem inn at det kan være interessekonflikter mellom de ulike rollene.

Dette er intet annet enn innavl, og slike ting er meget uheldige. Men det er en uunngåelige i et sosialdemokratisk system hvor svært mange ikke lever av egen produktiv virksomhet, men av å flytte skattepenger – penger tatt fra de som arbeider produktivt - til personer som er dyktige til å be om støtte.

DLFs syn er at all statlig virksomhet på slike områder bør opphøre. Tilfeller som Egelands er uunngåelige i sosialdemokratiet, og problemet er ikke Egeland, problemet er sosialdemokratiet. Sosialdemokratiet fører til stadig større innavl på stadig flere områder. Og alle burde vite hvor usunt innavl er.