Iran har nå satt fri de 15 britiske soldatene som ble kidnappet for tolv dager siden. Hendelsen har vist hvor tafatt Vesten er; England ville forhandle, og Englands partnere i EU var ikke villig til å gjøre noe annet enn å vedta noen resolusjoner; tiltak som kunne legge reellt press på Iran - militært angrep, boikott - var de ikke villige til å gå inn for.

Dette er blitt en stor propagandaseier for Iran. Irans ledere har oppvist et falsk bilde av landet som tolerant, velvillig og medmenneskelig, og mange journalister opptrer som lite annet enn mikrofonstativer for tyrannene.

Statsminister Blair uttalte i går følgende om løslatelsen (vist på TV2s nyhetssending): "To the Iranian people I will simply say this: We bear you no ill will. On the contrary, we respect Iran as an ancient civilization, as a nation with a proud and dignified history, and the disagreements that we have with you government we wish to resolve peacefully through dialogue. I hope, as I have always hoped, that in the future we will be able to do so."

Dette er intet annet en et fullstendig tilbaketog og en fullstendig kapitulasjon overfor terrorregimet i Iran.

Blair burde ha sagt omtrent noe slikt: "Vi er glade for at våre soldater er satt fri. Vi kan dog ikke akseptere at Irans regjering tok til fange 15 av våre soldater som var på et fredelig oppdrag. Denne hendelsen er bare den siste i en rekke angrep på Vesten som Iran har stått for de siste 27 år, og det var reellt sett en krigshandling. Vi har forsøkt å stanse disse angrepene ved å være imøtekommende og ettergivende overfor regimet i Teheran, men det har ikke nyttet, angrepene har bare fortsatt å komme. Dialog overfor et terrorstyre som det i Teheran har vist seg å ikke nytte. Vi skulle ha lært av den feilen Chamberlain gjorde da han inngikk fredsavtale med Hitler i 1938. Chamberlain trodde at dialog ville gi fred, men i virkeligheten førte dialogen til at den aggressive part stadig ble sterkere, og resultatet av Vestens ettergivenhet overfor Nazi-Tyskland ble en verdensomspennende krig som krevet 50 millioner menneskeliv.

Vi vil at noe slikt ikke skal gjenta seg. Vi ser oss derfor tvunget til å avsette regimet i Iran med militære midler. Fra i dag er vi - England og flere allierte - i krig med Iran.

Krigen vi vare til trusselen fra miltant islam, som dagens regime i Iran er den største støttespiller for, er eliminert."

Noe slikt burde Blair ha sagt. Men han sa det ikke. Det han sa var at man ikke hadde noe uoppgjort med det iranske folk, noe som er halt vanlig å si i slike situasjoner - men det man så sier er at man har noe uoppgjort med landets regjering. Men det sa Blair ikke, det han sa var at han håpet på forhandlingsløsninger i spørsmål hvor det var uenighet. Dette er en fullstendig kapitulasjon fra Blairs side.

En annen illevarslende ting er at de tilfangetatte soldatene så motstandsløst lot seg bruke i Irans propagandea; på filmopptak så de ikke ut til å ha vært presset til å si at de hadde krenket Iran.

Alt dette gir de mange Chamberlain-klonene vann på mølla; ettergivenheten overfor Iran vil bare bli sterkere i England og Europa i tiden fremover. Men dette betyr kun at Iran vil bli enda mer aggresivt.

Og det betyr at Englands statsminister på et senere tidspunkt, Blair eller en etterfølger, vi si omtrent det samme som vi skisserte ovenfor - spørsmålet er ikke om krigen mot Iran vil komme, spørsmålet er bare når den vil komme. Og jo lenger Vesten ventre, jo verre vil krigen bli.

Denne hendelsen førte altså til nok en seier for redselsregimet i Iran. Vestens ettergivenhet fører stadig til at Iran og militant islam blir sterkere.