Det skal opprettes et statlig fond hvor kapitalister skal kunne få låne midler til investeringer, forteller Aftenposten i en artikkel (ikke på nett) i dag. Og statsministeren sier at dette gjør at staten er kapitalistenes venn.

Fondet er omtalt her
http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/politikk/article1730924.ece

Det er så mye galt ved dette at vi bare kan ta en liten del av innvendingene som naturlig burde falt en inn.

La oss begynne med å si at slike statlige investeringsfond ikke har noe med kapitalisme å gjøre. Kapitalisme innebærer at folk investerer sine egne penger, tar den risiko dette innbærer, og så, hvis de har foretatt en god investering, får en fortjeneste/profitt på det de har investert.

Kapitalisme innebærer ikke at man fyller ut søknader som så skal vurderes av et offentlig byråkrati, slik det foreslåtte fondet innebærer, og så får man lov til å investere hvis byråkartene sier Ja, og så, hvis investeringen er vellykket, så tar staten mesteparten av profitten i form av skatt!

I det forslåtte regime tar man heller ingen reell risiko – under det foreslåtte regime investerer jo ikke kapitalisten egne penger, de investerer penger de har lånt far en slags stalig bank på antagelig gode betingelser.

Videre, dette beskrives som fordelaktig for kapitalistene. Men denne ordningen er ikke fordelaktig for noen, den vil for eksempel føre til at risikoprosjekter ikke vil komme av bakken; hvis man skal dømme av tidligere erfaring er byråkartene så forsiktige og tradisjonelle at radikale prosjekter ikke vil få støtte. Vi vil neppe tro at byråkartene (i tidligere tider) ville ha godkjent søknader om investeringer i telefon, fly, bil, osv. – slike oppfinnelser ble møtt med avstandtagen av de fleste da de ble gjort kjent for potensielle investorer. Men da var det noen som tok en sjanse, og vi fikk disse fantastiske produktene. Grunnen til at de slo igjennom var at de ble kjempet frem av ivrige entreprenører og noen få investorer som tok en risiko fordi de så at her kunne det være penger å tjene. Hvis disse oppfinnelsene skulle godkjennes av et team av byråkrater ville de neppe ha fått støtte.

Det er mange som tror at staten gjør folk en tjeneste ved å dele ut støtte via ulike ordninger. To ting til dette; for det første er de pengene som staten gir bort tatt fra noen. For de som blir fratatt penger, så er det negativt. Dette betyr at for hver krone som staten gir til noen, så er det tatt mer enn én krone fra noen andre (mer enn én krone pga administrasjonsomkostninger). De påståtte fordelene fører altså til større skader et annet sted i økonomien.

For de annet er det slik at støtteordninger skader mottageren. Mottageren passiviseres og blir beskyttet mot virkeligheten. Og denne beskyttelsen vil bare vare en kort periode; velferdsstaten som system kan ikke vare lenge - og når virkeligheten melder sin ankomst, noe den altså må gjøre før eller senere, vil alle som har mottatt støtte være langt dårligere rustet til å takle den. Derfor er støttordninger også skadelige for de som mottar dem.

Ja, staten kan være en venn. Den er alles venn, men kun dersom den gjør det den skal gjøre, kun dersom den beskytter oss mot kriminelle og mot krighandlinger. Dersom den gjør mer enn dette, dersom den regulerer økonomien og tildeler ulike former for støtte, er dette skadelig for alle, også for de som mottar dem eller som på kort sikt har fordeler av dem. Staten er da alles fiende.

Mao. staten er, hvis den kun gjør det den skal, alles venn. Velferdsstaten derimot, er alles fiende.