Krig er temaet for siste nummer av tidsskriftet Argument, utgitt av og for studenter ved Universitetet i Oslo. Artiklene i bladet diskuterer om krig kan være moralsk, om det finnes rettferdig krig, om krig kan lønne seg, etc.

I anledning lanseringen av dette nummeret ble det i går arrangert en debatt om dette tema i Det norske Studentersamfunn, og innledere var tidligere stortingsrepresentant Gunnar Garbo og DLFs leder Vegard Martinsen.

Her følger den innledning som Martinsen holdt på møtet (denne versjonen inneholder et par avsnitt som av tidshensyn ble kuttet):

Jeg skal forsvare det standpunkt at krig i enkelte tilfeller er moralsk riktig. Jeg skal ta utgangspunkt i et enkelt eksempel, se på noen prinsipper som dette eksemplet fører til, og så kan vi i debatten se på noen mer kompliserte tilfeller i lys av disse prinsippene.

Vi lever i et på mange vis godt samfunn. Vi har betydelig ytringsfrihet, næringsfrihet, bevegelsesfrihet, vi har likestilling, vi kan publisere karikaturtegninger, man kan selv velge hvem man skal gifte seg med, ingen blir omskåret eller tvangsgiftet (får vi håpe). Jeg sier dog ikke at vi har så mye frihet som vi burde ha. Men vi har i Vesten mer frihet enn man har andre steder, og vi har mer frihet enn man vanligvis har hatt opp igjennom historien. Som følge av den store friheten har vi i Vesten en høy materiell velstand, noe som er et stort gode.

Denne store friheten er ikke kommet automatisk, den er kjempet frem over mange hundre år, og vi har fått denne friheten ved å bekjempe kongehus, adel, stammehøvdinger, religion, osv.

Frihet er den samfunnsmessige tilstand som er riktig for mennesker - for alle mennesker. Mennesker bør være frie, alle mellommenneskelige forhold bør være frivillige. Og med frihet mener jeg at enhver skal ha rett til å disponere det han eier og det han tjener på alle mulige fredelig måter, og at statens eneste legitime oppgave er å beskytte denne friheten. Dette idealet kom frem i forbindelse med opplysningstiden, og det er i samsvar med opplysningstiden allmennmenneskelige idealer, og det førte til at den materielle velstand steg kolossalt. Dessverre er disse ideene blitt svekket etter ca 1900 i forbindelse med fremveksten av sosialistiske ideer.

Mitt utgangspunkt er altså at vi har betydelig frihet, at vi har et fritt land. La oss så anta at et annet land - befolkningen i landet, regjeringen - ikke liker at vi har denne friheten, og at de vil overta vårt land - fordi de trenger lebensraum, fordi de vil ta våre innbyggeres ressurser, fordi de vil ha baser i landet, fordi de mener at vår samfunnsordning er umoralsk, eller fordi de mener at landområdet egentlig er deres, og at de så sender soldater for å angripe og/eller okkupere og/eller foreta terrorangrep i landet.

Disse soldatene som da kommer begynner å kommandere oss, skyter de som ikke adlyder, innfører portforbud, reduserer bevegelsesfriheten, reduserer ytringsfriheten, setter opposisjonelle i fengsel eller i leir, reduserer næringsfriheten, sender jøder til Auschwitz, e.l.

I så fall mener jeg at det er riktig - det eneste riktige - å kjempe imot det landet som okkuperer oss. Jeg mener at vi da har all rett til å benytte de midler som er nødvendige for å slå angrepet tilbake, og for å nedkjempe angriperen.

Vi har da all rett til å svare med våpenmakt mot de soldatene som er kommet, og så lenge disse soldatenes hjemland fortsatt er en trussel, har vi rett til å bruke de midler som er nødvendige for å sørge for at trusselen elimineres.

Det typiske eksemplet er WW2, hvor først Tyskland og så Japan gikk til angrep, og hvor Vesten svarte og i løpet av ca fem år nedkjempet disse to landene, okkuperte dem, og innførte nye regimer, regimer basert på andre ideologier enn nazismen og den japanske keiserdyrkingen.

Tyskland representerte utover 30-tallet en barbarisk ideologi, og som en følge av at den fikk utvikle seg i fred ble Tyskland en trussel som fra 1939 var i krig med store deler av Europa.

Vesten ignorerte i mange år den trusselen som nazismen representerte, og de få som advarte ble beskyldt for å være krigshissere. De som advarte var i sterkt mindretall, og Norges forsvar var på samme måte som andre lands militærapparater på denne tiden sterkt svekket pga de pasifistiske holdningene som sto så sterkt på 30-tallet.

Det var også mange som trodde at man via dialog og forhandlinger kunne komme til en fredsløsning med det nazistiske Tyskland, og den engelske statsminister Chamberlains avtale med Hitler fra 1938 skulle ifølge Chamberlain gi oss "Fred i vår tid". Chamberlain ignorerte alt som fortalte hva slags ideologi nazismen egentlig var, og resultatet ble historiens største krig, en krig som krevde 50 millioner menneskeliv og enorme materielle ødeleggelser.

Mitt syn er at man bør ta læring av dette: dialog og forhandlinger og fredsavtaler med representanter for barbariske ideologier fører bare til at den barbariske siden blir sterkere og at den kommende krigen blir enda mer omfattende. Det er slik at jo lenger men venter på å løse et problem, jo større blir det.

Men etter at krigen startet klarte Vesten, ledet av USA, å mobilisere. Krigen mot Tyskland ble ført slik kriger bør føres, og nazismen ble knust.

NB De allierte kjempet ikke for å innføre demokrati i Tyskland og de avholdt ikke valg høsten 1945, krigen var ikke "Operation German Freedom", det ble ikke hevdet at nazismen egentlig var en fredsideologi som ble misbrukt av enkelte ekstremister som hadde "hijacked a great ideology". De allierte okkuperte hele Tyskland, og etter hvert ble samfunnet omgjort mer og mer i samsvar med den Vestlige modellen med hovedvekt på individuell frihet.

Krigen førte til at Tyskland nærmest ble rasert. Mitt syn er at dette var nødvendig for å knuse nazismen. Nazismen hadde stor oppslutning, det var bred oppslutning om den politikken Hitler sto for, inkludert angrepene på/okkupasjonen av resten av Europa. Krig krever alltid enorme ressurser, og en krig av denne typen må ha oppslutning av størstedelen av befolkningen for å kunne gjennomføres.

Det var nødvendig å ta Tyskland slik de allierte gjorde for å vise tyskerne hva den ideologien de støttet, førte til. Som Churchill sa det: "If they want war with us, we shall give them war until they have had enogh of it".

Kjemper man mot en slik fiende må man kjempe inntil befolkningens motivasjon for å fortsette å støtte krigen er knust. I en del tilfeller inkluderer dette ødeleggelse av ikke-militære mål. Mao. bombingen av Dresden og Hirsohima/Nagasaki var nødvendige. Tyskland/Japan kunne dog ha unngått dette ved på et tidligere tidspunkt å gå inn for betingelsesløs kapitulasjon.

La meg i denne forbindelse nevne et sitat fra den store amerikanske generalen William T. Sherman, aktiv under borgerkrigen 1861-65, hvis strategi førte til at Nordstatene vant, noe som igjen førte til at slaveriet ble avskaffet: "Formålet med krig er å sikre en god fred".

Jeg nevnte at Shermans strategi førte til at den pågående og relativt stillestående borgerkrigen i USA ble avsluttet med sier for Nordstatene og at slaveriet derved ble avviklet.

Sherman klarte å få avslutte krigen ved å ødelegge sivile mål. Han fikk kritikk for dette, og svarte:

"You might as well appael against the thunder storm as against these terrible hardships of war. They are inevitable, and the only way the people [of the South] can hope once more to live in peace and quiet at home, is to stop the war, which can only be done by admittimg that it began in error and is perpetuated in pride...".

Kriger i nyere tid foregår alltid mellom hærer/land som representerer ulike ideologier. I WW2 i Europa sto krigen mellom den vestlige kapitalistiske frihetlige modellen med stor grad av individuell frihet, og mot sto nazismen, en totalitær ideologi som ikke tillot noen form for individuell frihet.

Krigen var mellom nazisme og kapitalisme. Skal man ta standpunkt mht hvilken side man skal støtte i en krig må man se på hvilke ideologier som er involvert.

Det type krig jeg støtter forsvarskriger, dvs. at Vestens noenlunde frie samfunn forsvarer seg mot angrep fra land/styrker/ideologier som vil redusere den frihet vi har. Jeg støtter altså kriger som går på at vi forsvarer oss mot kommunister, mot nazister og mot militant islam.

Alle disse ideologiene innebærer ufrihet, alle disse ideologiene medfører diktatur og ufrie samfunn. Er vi i krig - den type krig jeg forsvarer - så er det fordi representanter for slike ideologier har angrepet oss, og vi bør da forsvare oss inntil oppslutningen om ideologien som angriper er så liten at ideologien ikke lenger representerer noen fare. De som angriper er optimister, de håper at de vil seire - det er derfor de angriper. Vi må forsvare oss på en måte som innebærer at det ikke lenger skal være grunnlag for en slik optimisme.

I Tyskland sommeren 1945 var det ingen nazister som gjorde V-tegn - nazistene innså at de hadde tapt: Nazismen var knust. Blir vi angrepet fra andre ideologier så må vi møte dem på samme måte som Vesten møtte nazismen i WW2.

Krig er forferdelig. Krig fører til at mange mennesker mister livet, til at mange mennesker blir lemlestet, den fører til enorme materielle ødeleggelser. Men dersom vi blir angrepet har vi all rett til å forsvare oss med de midler som er nødvendige, og vi har en moralsk rett til å bekjempe fienden med de midler som er nødvendige for å vinne.

Vi har i Vesten i dag stor grad av frihet, og mennesker har rett til frihet. Blir vi angrepet er det av folk/land/ideologier som vil redusere denne friheten. Vi har all rett til å forsvare vår frihet mot de som vil redusere vår frihet. Vi har all rett til å møte de som angriper oss på den slagmark de velger. Kommer de med argumenter, svarer vi med argumenter. Kommer de med våpen, har vi all rett til å svare med våpen, osv.

Og jeg forsvarer altså krig når den er forsvarskrig mot krefter som angriper oss, krefter som vil redusere vår frihet. Og krig for å forsvare vår frihet er ikke bare fullt ut moralsk, det er det eneste moralske.