Når de tiltalte som regel smiler og ser ut til å være i godt humør når dommen faller, er straffene for milde.

Det de da imøteser er kanskje i verste fall 6-8 år i fengsel, og med opphold på en celle og med et tilbud mht mat, trimrom, tilgang til bibliotek og Internett, etc. pluss muligheter til permisjon, som gjør at oppholdet ikke er helt fjernt fra å tilbringe tiden på et firestjernes hotell.

Slikt yter ikke rettferdighet, og slikt virker ikke avskrekkende.

Det har i den siste tiden vært en debatt spesielt i Aftenposten, om straff. Kriminologer har skrevet kronikker og etterlatte har skrevet leserbrev. Kriminologene har sagt at forbrytelsen er skjedd, skaden er gjort, og det vil bare føre til ytterligere skade å la den dømte sitte lenge i fengsel. Ofrene har sagt at det er meget plagsomt for dem at den som satte dem i en ranssituasjon, en situasjon som kanskje ga dem psykiske problemer som plager dem i mange år, eller at den som har drept en av deres nære, kort tid etter hendelsen kan gå fritt omkring som om ingen ting hadde skjedd.

Vi er med ofrene/de etterlatte her. Vi synes at straffene er alt for milde. Vi vil her kort kommentere dette ved å henvise til et poeng som praktisk talt ikke er blitt nevnt i debattene i media: proporsjonalitetsprinsippet.

Noen forbrytelser er grovere enn andre: drap er verre enn naskeri, voldtekt er verre enn tyveri, etc. Vi mener at jo verre forbrytelsen er, jo strengere bør straffen være. For overlagt drap ønsker vi livstids fengsel, dvs. i praksis ca 25 -30 år ( i dag er drapsmenn ofte ute etter seks år). Så vil vi at forbrytelser som er gradvis mindre ille enn drap skal medføre gradvis mildere straffer enn de 25-30 år som en drapsmann dømt for overlag drap bør sone.

Formålet med straff er å yte rettferdighet. Å straffe en forbryter - en som har drept, voldtatt, ranet, overfalt, svindlet, stjålet eller begått innbrudd – er det eneste som er riktig, det er det eneste som er rettferdig.

Men i tillegg til dette – å yte rettferdighet – er avskrekking viktig, og dette skal gjelde både overfor den som dømmes, og overfor de som vurdere å bli kriminelle. Og sist, men ikke minst, skal straff også fortelle de som er rammet at den som skadet dem ved å gi dem årelange psykiske plager, eller den som tok livet av deres barn eller ektefelle, sitter bak lås og slå og kommer til å gjøre det lenge.

Og vi vil også at standarden på fengslene ikke skal være å sammenligne med standarden på et firestjernes hotell.

Dersom DLF hadde hatt inflydelse på dette området ville ingen dømte smile og le når dommen