Aftenposten forteller i dag om to nybakte mødre som er hjemme med sine barn, den ene mottar ca 300 000 kr mer i støtte fra det offentlige enn den andre.

Aftenposten skriver: "Årsaken er enkel: Stine Jørstad har jobbet full tid som IT-konsulent i flere år, mens jusstudenten Christine Oppegaard har fått to barn og er blitt forsinket i studiene. Derfor har 25-åringen ikke krav på foreldrepenger, bare engangsstønad.
- Staten slipper billig unna med at jeg er student og ikke ferdig utdannet jurist, sier Christine Oppegaard."

Grunnen til at slike skjevheter oppstår er at når ordninger blir innført, tar initiativtagerne som regel utgangspunkt i en konkret situasjon, og så baserer de ordningen på denne situasjonen. Men etter hvert vil flere komme inn under ordningen som ordningen ikke ble laget for, eller, som i dette tilfellet, reglene er slik utformet slik at enkelte som mange synes burde være med i ordningen ikke kommer med. Etter hvert glemmer man også gjerne hva som var årsaken til at ordningen ble innført, og tolker den helt uavhenging av intensjonen.

Og når ordningen har virket en stund er de gjerne blitt så kostbar for det offentlige at det som regel aldri kommer på tale å endre den slik at flere får utbetalt mer penger. Derfor vil slike skjevheter forsette, og føre til misnøye blant de som kommer dårlig ut.

Nå kan dette og de mange tilsvarende problemene på andre områder ikke løses innefor velferdsstat-modellen; alle støtteordninger vil etter hvert bli alt for kostbare til at de kan opprettholdes, og de vil også føre til at mange av de som ikke omfattes av ordningen blir irriterte eller misunnelige eller det som langt verre er.

Det finnes kun én løsning på dette: alle offentlige støtteordninger må avskaffes. Dette vil også være mer lønnsomt for de aller fleste som mottar støtteordningene: alle støtteordninger finansieres etter prinsippet "betal en krone mer i skatt og få melken 50 øre billigere" – mao. det er de som mottar støtteordningene som betaler for dem, og de betaler langt mer enn de mottar.

Poenget om at støtteordninger er ment for de svake, og at de som mottar støtteordningene i dette konkrete tilfellet er meget ressurssterke unge mennesker og neppe kan klassifiseres som svake, skal vi la ligge, borte fra å konstatere det opplagte poeng at dersom man som i velferdsstaten begynner å gi støtte til de svake (altså til noen som virkelig er svake), så vil man etter hvert gi støtteordninger til alle, inkludert høytlønnede IT-konsulenter som har fått barn.

At alle slike støtteordninger er finansiert med tvungen beskatning og derfor er umoralsk skal vi la ligge, vi skal til slutt bare konstantere at disse problemene bare vil bli større og større i årene fremover, og at de som sagt ikke kan løses innenfor velferdsstatmodellen.