Vi har flere ganger undret oss over innstillingen hos norske soldater, og befolkningens (eller kanskje bare medias?) innstilling til soldaters oppgaver og den risiko de utsetter seg for. Flere ganger har vi i pressen sett oppslag av typen "udetonert bombe funnet ved norsk leir i Afghanistan" og "norske soldater beskutt". Etter vårt syn er slike hendelser helt naturlige i en krigssituasjon, og de fortjener ikke den store oppmerksomhet som norske redaksjoner gir dem.

Vi kom til å tenke på dette da vi hørte følgende nyhet på NRK i morges: Forsvarssjefen ønsker nå muligheten til å beordre norske offiserer til skarpe oppdrag (oppdrag i krigssoner), og offiserene – dvs. deres fagforening – protesterer (dog med en tilsynelatende god begrunnelse):

Vi siterer fra nrk.no: "Men leder i Befalets fellesorganisasjon, Didrik Coucheron, [sier]:
- Jeg tror ikke de blir lettere å skaffe folk hvis forsvarsledelsen benytter seg av beordring. Hvis forsvaret i stor grad baserer seg på å beordre personell til internasjonale oppdrag mot sin vilje, så vil på et tidspunkt nok være nok for mange og de velger å bruke livet sitt til noe annet, sier Coucheron.

Statssekretær i Forsvarsdepartementet, Espen Barth-Eide tror heller ikke ideen om å fjerne frivilligheten ved utenlandsoppdrag er god.
- Jeg kan ikke se at det er noen grunn til å beordre alle som skal ut all den tid det faktisk er ganske mange som ønsker å dra ut, sier Bart - Eide. (sitat slutt)

Vi har et inntrykk av at norske soldater har et helt urealistisk bilde av hva krig er og hva den krever. De følgende to historiene fra 1940 illustrerer holdningen da: Ved innledningen til en trefning med tyske soldater ropte en norsk offiser over til tyskerne: "Ikke skyt! Det er folk her". Ved en annen trefning sa en norsk soldat til en annen: "Tyskerne er gærne. De skyter med skarpt."

Vi påstår ikke at historiene er sanne, men vi tror de gir et rimelig treffende bilde av norske soldaters holdning til krig også i dag, selv om de sikkert er sterkt overdrevet.

Det virker også i dag som om norske soldater/offiserer anser det å delta i en krig som noe nærmest helt utenkelig. Som sagt, vi stiller oss undrende til dette synet, vi mener at forsvaret er til for å utkjempe kriger, dvs. å nedkjempe fiender. Primært er forsvaret dog til for å avskrekke angripere, men dersom dette ikke lykkes, så må man krige. At noen som er frivillig i forsvaret ikke er inneforstått med dette, er etter vårt syn i strid med deres oppgave som offiserer og (vervede) soldater.

Et problem i denne forbindelse er at vi har verneplikt. DLF er imot verneplikt; vi mener at vi bør ha en hær som består av frivillige mannskaper. At vernepliktige ikke kan kommanderes til å delta i skarpe oppdrag f.eks. i Afghanistan eller Irak er slik det bør være, men at vervede mannskaper ikke er villige til å la seg beordre, er underlig.

DLF vil ha et sterkt forsvar. Vi må ha tilstrekkelig antall soldater, de må være veltrente og gode, og de må ha det best mulige utstyr. For å få dette må det bevilges så mye penger som er nødvendig. Vi er dog i dag langt unna denne tilstanden. Men vi mener klart at vervede soldater og offiserer også i dag må kunne beordres til skarpe oppdrag.