For noen dager siden kommenterte vi Hillary Clintons planer om å bli president i USA, og vi at at er klart imot den politikken hun vil stå for. Men er det noen av republikanerne som er bedre sett fra et liberalistisk perspektiv? Det er dog lenge igjen til valget - nesten to år – man la oss her allikevel kommentere en liten håndfull av de mest kjente liberale republikanere.

En liberal republikaner er en som på samme måte som alle andre republikanere er "konservativ" mht økonomisk politikk; han er (i hvert fall i sin retorikk) tilhenger av privatiseringer, deregulering og lavere skatter, men han er liberal mht sosiale verdier; han er tilhenger av retten til selvbestemt abort, han er mot statlig diskriminering av homofile, han er mot at staten skal være preget av en bestemt religion, han er imot verneplikt, etc.

Det er i dag fire kjente republikanere som gjerne omtales som mer eller mindre liberale, og alle blir kommentert som mulige presidentkandidater: John MacCain, Rudy Guiliani, Arnold Schwartzenegger og Condolezza Rice.

John MacCain var soldat under Vietnamkrigen og han ble tatt til fange og torturert av nordvietnameserne. Hans stilling som krigshelt har gitt ham mye politisk goodwill. Han er også dyktig og sjarmerende, og har stort sett en rimelig god politikk. Han er en sterk tilhenger av krigen mot politisk islam, og er den som klarest har snakket om nødvendigheten av å konfrontere Iran og Syria. Men han er også en varm tilhenger av "campaign finance reform", en reform som reelt sett innebærer at politisk kandidater ikke kan finansieres av private penger, men kun av statlige penger. Dette for å forhindre at rike kan kjøpe seg valgseire. Men forslaget om "campaign finance reform" er egentlig et sterkt angrep på ytringsfriheten og enhver som støtter et slik forsalg er uspiselig fra et liberalistisk ståsted. Og det rike kan kjøpe seg er ikke valgseire, det eneste de kan kjøpe er muligheten til å bli hørt. Og dette er noe enhver burde ha rett til.

Blir forslaget om "campaign finance reform" vedtatt, vil det føre til enda større innavl i de politisk miljøene, og det vil bli enda vanskaligere for utenforstående å komme seg inn i politisk verv.

Rudy Guiliani var borgermester i New York 11. september 2001, og hans ledelse under denne krisen imponere alle. Guiliani er en svært dyktig og respektert politiker, men han har et skjelett i skapet som gjør ham uspiselig for liberalister: i 1989 arbeidet han for påtalemyndigheten, og han var den som fikk den store nyskapende entreprenøren Michael Milken arrestert og dømt for innsidehandel og handel med "junk bonds" Det Milken gjorde var egentlig meget nyttig for økonomien, og meget nyskapende.

Anklagene var reelt sett helt meningsløse, men Guiliani ble meget populær etter at han fikk Milken dømt.

Arnold Schwarzenegger kan av konstitusjonelle grunner ikke velges til president, han er ikke født i USA. Schwarzenegger hold en god tale på republikanernes konvent i 2004, en tale hvor han hyllet den friheten som USA ble bygget på. Men som guvernør i California har han sviktet dette totalt, han har gått bort fra sine opprinnelig nokså frihetlige ideen og hans politikk er nå like venstreorientert som den som føres av demokrater i California. Schawarzenegger er inngiftet i styrtrike og venstreorienterte Kennedy-familien, og mange kaller ham nå Schwarzenkennedy.

Mens hun var sikkerhetspolitisk rådgiver hadde vi stor respekt for Condolezza Rice. Men etter at hun ble utenriksminister har hun sviktet helt. Vi tar bare med ett eksempel: som utenriksminister gikk hun inn for å løse problemene forbundet med krigen i Irak ved å inngå forhandlinger med Iran! Dette er helt meningsløst, det er jo Iran som er den primære årsak til problemene i Irak, og det er også Iran som er ledende i å spre og støtte militant islam over hele verden. Vi er altså svært skuffet over Condi Rice. Hun vil antagelig heller ikke stille som kandidat til presidentvervet – og bra er det. Tidligere var det krefter som ønsket at hun skulle stille, men disse er nå mer eller mindre forstummet helt.

Så slik det ser ut nå er det ingen republikanerne vi kan tenke oss å støtte. Men det er lenge til valget, og mye kan skje.