På TV2 i går kunne vi se en meget glad mor som tross et nylig vedtak om det motsatte fikk opphold i Norge. Hun og hennes to små barn var nettopp blitt sendt ut av Norge etter at deres søknad om opphold var blitt endelig avslått. Den lille familien var på vei tilbake til Kosovo med fly etter å ha blitt hentet fra sitt hjem og midlertidig plassert på et asylmottak bare timer i forveien. Under en mellomlanding fikk familien kontrabeskjed: de kunne allikevel bli i Norge.

Vi forstår gleden som familien nå føler, og vi tenker med forskrekkelse på hva de tre måtte gjennomgå fra da de ble hentet ut av sitt hjem for tilbakesendelse til Kosovo, ikke fordi Kosovo er det farligste sted i verden for tiden, men fordi moren og de to små barna måtte forlate sitt miljø og sine venner, og fordi familien måtte etablere seg helt på nytt på et sted som er totalt fremmed for dem.

Men hvordan kunne noe slikt skje? Utlendingsnemda hadde fattet sitt vedtak om utsendelse, og dette var i ferd med å bli effektuert. Men så skjedde følgende: den ansvarlige saksbehandler så en reportasje om saken på TV2, og fikk via denne reportasjen nye opplysninger om saken, og sørget derfor å få omgjort vedtaket.

Poenget et at de som er så ressurssterke at de klarer å få en sak omtalt i pressen har store muligheter for å få omgjort vedtak selv om de formelt sett er korrekt fattet. Hva var det så som gjorde at et tilbaketog her var mulig? Så vidt vi forstår sier reglene at opphold gis til familier med barn dersom barna har oppholdt seg tre år i Norge. Disse barna hadde oppholdt seg tre år i Norge, men ikke i en sammenhengende periode, og det var visst derfor at familien først fikk Nei, og så, etter medieoppstyret, fikk Ja.

Uansett viser dette at enten er byråkratene lite flinke, eller så viser det at det regelverket som finnes, til tross for at det er meget omfattende, gir til dels store tolkningsmuligheter for den enkelte saksbehandler. Men hvis regelverket gir stor rom for tolkning faller jo mye av poenget med regelverket bort.

Vi mener at den beste og enkleste løsningen er å tillate fri innvandring: alle som ønsker å komme hit for å arbeide er velkomne – det skal ikke være nødvendig med noen oppholdstillatelse, arbeidstillatelse, etc. for å kunne bo i og arbeide i Norge. Dette må kobles med at alle offentlig støtteordninger avvikles: vi er ikke for at Norge skal bli et land hvor man skal kunne komme og leve på offentlig støtteordninger.

Det viktigst poenget er dog at et system som er slik at dersom man er misfornøyd med en fattet beslutning så kan man bare gå til pressen, skape oppstyr og få medfølelse, og så få omgjort vedtaket, er totalt uakseptabelt.

Vi er glade for at denne familien fikk bli i Norge, men vi er sterkt imot et desibel-styre hvor den som klager høyest, dvs. den som klarer å få tilgang til de viktige mediene, kan få omgjort vedtak som er fattet i samsvar med gjeldende regler. En slik utvikling, en utvikling som vi har sett svært mange tegn på de siste årene, er meget farlig, fordi den reduserer respekten for lov og rett. Og uten respekt for lov og rett går vi inn i anarkiet.