Lokalvalg er i stor grad en popularitetsmåling for regjeringen, og vi vil i denne kommentaren betrakte resultatet gårsdagens amerikanske kongressvalg som folkets vurdering av president Bush.

Det er klart at resultatet var et nederlag for presidenten: hans parti mistet flertallet til Demokratene i begge kamre (vi regner her et par uavhengige senatorer som tilhørende det demokratiske flertallet). Men det var ikke noe stort nederlag, nederlaget var mindre enn det som vanlig i mellomvalget i en sittende presidents andre periode. Republikanerne tapte nå 28 plasser i Representantenes Hus og 5 plasser i Senatet, mens tidligere relevante mellomvalgresultater var slik: Roosevelt tapte i 1938 71/6, Eisenhower tapte i 1958 47/13, Johnson tapte i 1968 47/3, Ford tapte 43/3, og Reagan i 1988 tapte 4/8.

Det var antagelig en rekke lokale saker som påvirket valgresultatet, men den store saken som førte til nederlaget for republikanerne er krigen i Irak. Vi har tidligere sagt at president Bush har førte denne krigen helt feil, og vi har sagt at republikanerne fortjente å tape dette valget.

For å summere opp: Den krigen Bush fører er ikke en krig som går ut på å knuse militant islam for derved å forsvare Vesten mot angrep og terror, han fører en altruistisk krig som har som formål å gi Irak et demokrati (slik at de evt. kan velge inn et islamistisk styre). Dette gjør han fordi det er et uttrykk for hans kristne idegrunnlag. Krigen går galt, og gjør det fordi den er altruistisk. Bush burde ha ført en krig som kun gikk ut på å knnuse fienden. Det har han ikke gjort, isteden driver han en håpløs nasjonsbygging i et område hvor slikt er umulig. Derfor fortjente republikanserne å tape.

Men republikanerne tapte av feil grunn; republikanerne tapte ikke fordi de førte krigen for effektivt, de tapte fordi, som demokratene reellt sett sa det, Bush fører krigen for kraftig. Nå med demokratisk flertall kan vi vente oss at president Bush, som fortsatt styrer utenrikspolitikken, vil være enda mer ettergivende overfor de som vil gjøre Irak om til et islamistisk diktatur, og overfor de stater som støtter dette, for eksempel Iran. Et første tegn på denne ettergivenheten er at han rett etter at valgresultatet var klart sa opp sin forsvarsminister, Donald Rumsfeld.

Et interessant trekk er dog at senator Joe Liberman ble gjenvalgt. Han var Al Gores visepresidentkandidat i 2000, men i dette valget ble han ikke nominert av det Demokratiske partiet i sin hjemstat, dette pga hans sterke støtte til krigen i Irak. Han stilte da som uavhengig, og ble gjenvalgt. Så krigsmotstanden i befolkningen kan ikke ha vært så veldig stor, den må ha vært langt mindre enn i det demokratiske partiet.

Valgresultatet vil klart redusere kraften i det som Bush dessverre har kalt "Krigen mot terrorismen" og "Forward Strategy of Freedom". Denne krigen ble ført alt for ettergivende og svakt når Bush hadde flertallet bak seg, og når den nå vil bli enda svakere er det god grunn til å være urolig. Det som vil skje fremover er at urolighetene i Irak vil blusse opp i en full borgerkrig, med stadig stigende sivile tapstall. De militante muslimene vil bli kraftig oppmuntret og i enda større grad få blod på tann, og USA vil bli enda mer forsiktig med å bruke sitt militære forsvar.

Og mht neste valg i USA, presidentvalget om to år? Vi hadde tro på Condi Rice, men hun har vist seg å være alt for ettergivende overfor terrorstater som Iran. Hun har som utenriksminister vist seg ikke å ha de egenskaper som vi vil se i en amerikansk president. Vi kan derfor ikke se noen lovende og valgbar kandidat på den republikanske siden. På den demokratiske siden gjorde senator Hillary Clinton et godt valg i New York, og det ser det ut til at hun vil forsøke å bli nominert i 2008, og slik det ser ut nå vil vi tro at hun også vil klare å vinne dette valget. Dette er i så fall meget uheldig, da hun er en kynisk maktperson som i tillegg fundamentalt sett er sterkt venstreorientert.

Så vi kan dessverre trygt si at alt går verre.