Den er mer enn 70 år gammel, listen over sykdommer som gir rett til yrkesskadetrygd. Listen, som altså gjelder i dag, ble laget i 1934, og er da klart dominert av sykdommer som var relevante da. Da var det praktisk talt bare menn som var yrkesaktive, og de jobbet i ulike former for industri. Siden denne listen gjelder fremdeles, betyr det at sykdommer som dukker opp i yrker som ikke var vanlige i 1934 ofte ikke gir rett til yrkesskadetrygd. Dette betyr at kvinner i typiske kvinneyrker i liten grad får erstatning /trygd for de skader de måtte påføre seg i arbeidet; til tross for at de fleste som melder behov er kvinner, så er 90 % av de som får yrkesskadetrygd menn.

Denne saken ble omtalt på NRKs nyhetssending i morges, og på NRKs hjemmeside finner vi følgende omtale:

"Menn får lettest yrkesskadetrygd. Ni av ti som fikk godkjent sykdom som yrkesskade i fjor, var menn.

Kvinnedominerte yrker topper statistikken over meldte skader. Men likevel er det altså svært få kvinner som får aksept for at de skal få yrkesskadetrygd. Det har trolig sammenheng med at listen over sykdommer som blir godkjent som yrkesskade, ble laget for 70 år siden. Da var det stort sett menn som var i arbeid, og særlig mange jobbet i industrien." (Sitat slutt fra NRK)

Det er slik offentlige ordninger fungerer: de ble laget på et tidspunkt og virket da ofte ikke urimelige, men så forandrer samfunnsforholdene seg mens de offentlige ordningene består, og ordningene fører etter hvert til store skjevheter, problemer og direkte og grov utrettferdighet.

Etter hvert vil det også bli vanskelig å endre dem. Skal f.eks. ordningen med offentlige yrkesskadetrygd endres i samsvar med utviklingen vil den medføre en sterk økning i utbetalingene, og da vil staten kjempe imot kraftige omlegninger som vil medføre økede utgifter.

Hvordan bør slikt da ordnes? Det bør ordnes ved at hver enkelt arbeidstager, gjerne i samarbeid med sin fagforening eller gjennom sin arbeidsgiver, tegner en forsikring som nærmest er skreddersydd for den jobben den ansatte skal utføre.

I et slikt system vil forsikringsselskapene sørge for at innbetalingene vil dekke utgiftene, at forsikringen endres i takt med endrede samfunnsforhold, og at vurderingen blir effektiv (dvs. den drukner ikke i det offentlige skjemavelde og i det offentliges køkultur) når det er behov for trygd.

Også på dette området er det slik at offentlige ordninger blir rigide og urettferdige. DLF mener at det som må til ikke er en modernisering av det offentlige syketrygdsystemet, det som må til er en fullstendig privatisering av ordningene. At slike ordninger er fullt ut private er også det eneste som er fullt ut moralsk, kun en fullt ut privat ordning legger ansvaret og mulighetene der hvor de hører hjemme: hos det enkelte individ. Kun en fullstendig privat ordning kan sikre at man ikke blir offer for regler man aldri har hørt om og som ble vedtatt i 1934, og som i praksis ikke kan endres slik det reelt sett er behov for.