"Norge var mannsterkt til stede" sa kommentatoren på Dagsrevyen i går, og vi ble overrasket, temaet for reportasjen hadde jo med NATO å gjøre. At Norge var "mannsterkt til stede" i NATO-sammenheng har vel ikke skjedd tidligere, og vi hadde ikke trodd at det hadde skjedd i disse dager.

Men så kom forklaringen: Norge var ikke mannsterkt til stede i en av NATOs militære operasjoner, Norge var mannsterkt tilstede på NATO-konferansen i Latvia. Og da forstår vi, det er som vi kunne vente. Norge sender lett politikere og byråkrater til konferanser i interessante land, men å sende soldater til områder hvor de skal delta i krig, det gjør vi praktisk talt ikke.

Krigen foregår i Afghanistan. Grunnen til at NATO har soldater der er at et NATO-land ble angrepet (USA ble 11. september 2001, og den daværende regjeringen i Afghanistan hjalp angriperne), og da er dette å betrakte som et angrep på alle NATO-land. NATO-traktaten sier da at alle NATO-land er forpliktet til å delta i krigen.

Norge har vært med i NATO siden starten, og grunne til at vi ble med var at vi mente vi ville trenge hjelp fra USA i tilfelle vi ble angrepet av Sovjetunionen, som i tiden etter annen verdenskrig underla seg mesteparten av Øst-Europa. Denne ekspansjonen stanset opp da NATO ble etablert.

Norge er altså fullt medlem av NATO og burde da etter vårt syn stille opp i den grad NATOs ledelse ønsker det. Dessverre har Norge ikke etterkommet ønsker fra NATO om øket deltagelse i Afghanistan. Vår regjering sier korrekt nok at vi deltar i Afghanistan, og at vår deltagelse er betydelig i forhold til folketallet. Men kanskje folketallet ikke er det rette sammenligningsgrunnlag her, kanskje det ville være nbedre å se dette i forhold til for eksempel økonomisk styrke. Norge skryter jo av å være verdens rikeste land, og da burde dette kunne være en basis for å vurdere i hvilken grad vi bør delta i NATOs forsøk på å nedkjempe de militante muslimene og de lokale krigeherrene i Afghanistan.

La oss avslutte med å si at vi har et inntrykk av at de store internasjonale organisasjonene – FN, EU, NATO – kun i liten grad arbeider for å løse de problemer de er ment å løse og isteden i alt for stor grad fungerer som enorme byråkratier hvor de involverte politikere og byråkrater kan ha gode jobber, gode arbeidsbetingelser, gode reisemuligheter, og ha lett tilgang til presse og TV når de vedtar resolusjoner og kommer med uttalelser om viktig saker – de mener jo at alle problemer kan løses med forhandlinger og dialog. Så det er klart at Norge stilte mannsterkt opp på NATO-konferansen i Latvia.

DLF deler ikke det syn at dagens viktigste problemer kan løses med dialog og forhandlinger og resolusjoner. Vi mener at EU OG FN bør avvikles, eller i hvert fall at Norge bør melde seg ut/ikke melde seg inn. Og mht NATO mener vi at de land som er villige til å bruke militær makt i den grad det trengs bør danne en egen allianse som erstatning for NATO, dagens NATO er for puslete. Dessverre er det ingen land i dag som er villige til å bruke den militære makt som er nødvendig for å eliminere dagens trussel – militant islam med sitt primære utgangspunkt i Iran, men vi i DLF har aldri være opptatt av å løpe etter velgerne og å tilpasse oss utbredte meninger, vi gir uttrykk for det vi mener. Og mht NATO har vi gjort det ovenfor