”Rungende nei til mer privatisering” leste vi i Dagbladet i går. En undersøkelse har vist at nordmenn ikke vil ha mer privatisering, de foretrekker offentlige løsninger.

Dagen før skrev den alltid lite innsiktsfulle Sissel Benneche Osvold i samme avis at velferdsstatene i Europa er svært gode å leve i: ”… folk i de europeiske velferdsstatene [lever] lenger, barnedødeligheten er lavere, vi får mer helse og skole for pengene, vi arbeider mindre, men har høyere produktivitet…”.

La oss først si til dette at de privatiseringer som har vært gjennomført i Norge ikke har være reelle privatiseringer; en reell privatisering innbærer at det offentlige trekker seg helt ut av virksomheten. De som har vært kalt privatisering i Norge har innebåret at et privat firma har fått utført en bestemt oppgave i en begrenset periode, og at det er det offentlige som har betalt tjenesten. Dette er ikke reell privatisering, en reell privatisering ville ha betydd at private hadde fått lov til å konkurrere om å utføre oppgavene, og at de som brukte tjeneste selv skulle betale for tjenesten, direkte til leverandøren og ikke gjennom omveien om staten. Da vil konkurranse ført til stigende kvalitet på tjenestene.

De privatiseringer som har vært utført har ikke vært reelle, de har i realiteten bestått i å overlate oppgaver til private monopoler som staten beskytter mot konkurranse, og da er det ikke overraskende at kvaliteten har gått ned. Også DLF er motstandere av denne typen privatiseringer.

Men i sammenheng med dette kan vi se på Osvolds forsvar av velferdsstaten, og det er interessant å se på de fakta hun utelater:

Hun sier at vi får mer for pengene mht skole – dette er overraskende etter de siste undersøkelser som viser hvor dårlig norske elever presterer i internasjonale tester

Hun nevner ikke gate- og voldskriminaliteten, som har steget enormt de siste årene (Overskrift på første side i Dagsavisen i dag: ”Ny voldsnatt i Oslo”).

Hun nevner ikke den økende mengde svart arbeid og skatteunndragelser i næringslivet: det er blitt så vanskelig for de næringsdrivende å følge alle lover og regler og bestemmelser at betydelige deler av økonomien er skjøvet over i svart sektor. Dette fører til en redusert respekt for lov og rett, noe som er svært skadelig.

Hun nevner ikke helsevesenet, som for å løse problemene de siste årene er omorganisert en rekke ganger, men som fortsatt er offentlig og har store problemer, for eksempel i form av at syke pasienter må vente lenge på behandling.

Hun nevner ikke at innpå 800 000 nordmenn i arbeidsdyktig alder er trygdet eller førtidspensjonert på en eller annen måte – at disse er stengt ute fra arbeidsliver er skadelig for norsk økonomi, og det er enda mer skadelig for de som er rammet.

Hun nevner ikke det statlige pensjonssystemet, som er et pyramidespill som snart kommer til å gå overende: staten skylder i opparbeidede rettigheter innpå 4 000 milliarder kroner (for å antyde størrelsen på dette beløpet kan vi si at innværende statsbudsjett er på noe over 800 milliarder kroner).

Til tross for alt dette, som burde være velkjent stoff, så er både Osvold og nordmenn flest fornøyd med tingenes tilstand. Det virker som om de ikke forstår hva de nevnte problemene vil medføre om ikke mange år. De er motstandere av privatiseringer, hvis hovedidé er at enhver skal betale for det vedkommende selv bruker og at ting ikke skal subsidieres av staten, dvs. privatiseringer innebærer at andre ikke skal tvinges til å være med på å betale andres regninger. Folk vil ha offentlige løsninger, som innebærer at vi alle betaler ”litt” til staten og så skal staten gi oss ”gratis” helsevesen, skole, pensjoner, etc. Det virker som om folk tror at de vil slippe billigere unna dersom staten tar seg av skole, helsevesen, pensjoner, etc. Men i virkeligheten er det slik at dersom staten tar seg av dette, så vil kvaliteten på tilbudene blir dårligere og dårligere, og til slutt vi alt bryte sammen.

Så det går den veien høna sparker. Den som lever vil få se, og man må heller ikke leve så lenge for å få se det.