Hvem er det som har markedsmakt? Det har stått mye i avisene om dette i de siste dager, etter at det tidligere statsmonopolet Norske Meieriers etterfølger Tine visstnok forsøkte å betale ICA for at ICA ikke skulle ta inn varer fra konkurrenter som Synnøve Finden og Q-meierier.

Nå har vi tidligere sagt at en slik avtale mellom Tine og ICA bør være lovlig, men det er ikke slik at alt vi mener bør være lovlig er klokt. Frihet innebærer at alt som er frivillig bør være tillatt, men selvsagt er det ikke slikt at alt som er frivillig er like klokt.

I dettet tilfellet har Tines ukloke handlemåte (det er noe uklart hav som egentlig skjedde i denne saken, men vi tar utgangspunkt i at forslaget til avtalen mellom Tine og ICA kom fra Tine) ført til sympati for konkurrentene, og forbrukerne går nå omveier for å kjøpe varer fra Synnøve Finden og Q-meierier for å straffe Tine. Tines forsøk på å presse ut konkurrentene blir oppfattet som ufint av forbrukerne, og nå straffer de Tine for dette.

Slik er det alltid: det er den endelige forbruker som har markedsmakt: den endelige forbruker bestemmer hva han eller hun skal kjøpe, og produsentene retter seg etter dette (dersom staten ikke har forbudt det da).

Grunnen til at det i dag ikke finnes produksjon av Beta-videospillere, Edsel biler og Mini-disc-spillere er at det er ingen etterspørsel etter disse produktene. Slik er det frie marked: produsentene produserer det som forbrukerne vil ha, såfremt det er tillatt. Dersom staten forbyr noe av det som folk vil ha (for eksempel narkotika), medfører dette en kolossal kriminalitet, noe som er skadelig for alle involverte og mange som ikke er involvert (ransofre, de som blir utsatt for innbrudd, etc.).

Det er heller ikke slik at forbrukerne alltid ønsker det biligste alternativet, forbrukerne kjøper det som totalt sett gir det beste tilbud. Et oppslag i Aftenposten i dag sier at mange strømforbrukere kan spare ca kr 1000 per år dersom de skifter strømleverandør, men det gjør de ikke. Grunnen er at det synes at det er for mye brå å skifte, og derfor er de villige til å betale kr 1000 per år for å slippe bry. Det er selvsagt et legitimt valg.

Det er altså forbrukerne som har markedsmakt, og i et fritt marked - i det økonomiske system som DLF vil ha – er det forbrukerne som har alt å si. Det er dette som vil bli resultatet dersom staten avvikler all innblanding i markedet.

Man må ikke glemme at markedskreftene er summen av individers frivillige tilbud og etterspørsel, og det finnes ikke noe bedre og mer moralsk økonomsik system enn dette. Kun i et fritt sytem har individer makt til å styre sine egne liv, og kun dette er moralsk og kun dette er effektivt.