Det vil alltid være noen som ikke kan klare å leve av egen inntekt, og det bør derfor være ordninger som setter disse i stand til å klare seg på en akseptabel måte. De aller fleste vil i et fritt samfunn være omfattet av en eller annen forsikringsordning, men det vil kunne være noen få som ikke blir omfattet av slike ordninger. Det bør derfor finnes organiserte systemer for veldedighet.

Som på de fleste områder vil også her, etter DLFs syn, private organisasjoner fungere bedre enn offentlige (statlige og kommunale) organisasjoner.

En indikasjon på dette finer vi i et leserbrev i Aftenpostens aftennummer i går (12/6). Vi siterer: «I stedet for å bli vist forståelse i fortvilede livssituasjoner, opptrer [de ansatte på] sosialkontorene oftere med pekefingre og aggresjonsfremmende avvisningsmetoder fremfor positive løsninger. I motsetning til slumsøstrene og Kirkens Bymisjon som også håndterer samfunnets svakerestilte sogar med omfavnelser og trøstende ord som gir håp om positive løsninger på fortvilede livssituasjoner, er sosialarbeiderne ikke i stand til den slags medmenneskelig empati, til tross for at de er langt bedre lønnet og skolert enn slumsøstrene.»

Nå er dette kun ett leserbrev, og vi skal ikke uten videre påstå at dette er representativt, men det sies her at velutdannede og høyt lønnede sosialarbeidere, som er offentlig ansatt, gir sine klienter et dårlig tilbud, mens lite utdannede og lavt lønnede ansatt i private organisasjoner gir sine klienter et godt tilbud. Kan det være slik at også på dette området er privat bedre enn offentlig?

DLF ønsker at flere av de som søker slik hjelp skal få dette på en god og tilfresstillende måte, og vi er overbevist om at dette best kan skje gjennom private organisasjoner.