Gårsdagens Stortingsvedtak om endringer i ekteskapsloven illustrerer mye av det som er galt ved den typen politikerstyre vi har: velmenende, men tanke- og kunnskapsløse politikere som vil vise at de mener å gjøre godt, men som vedtar ting som vil være meget skadelig på sikt. Honnør til Kystpartiet, som var det eneste partiet på Stortinget som ikke støttet vedtaket.

Odelstinget vedtok i går et hasteforslag fra alle partiene (unntatt Kystpartiet) om endringer i ekteskapsloven. Alle par som skal gifter seg i Norge skal heretter skrive under på at de anerkjenner hverandres rett til skilsmisse. Formålet er å hindre virkninger av sharialoven.

Men advokat og universitetslærer i familierett, Ola Viken, hevder at loven vil virke mot sin hensikt: «Ved å endre ekteskapsloven, sender vi signaler om at vi i Norge må forholde oss til sharialover», sier Viken ifølge Nettavisen

Til innvendingen om at det er viktig å presisere at norsk lov skal gjelde i Norge sier Viken at dette ikke er nødvendig: «Hvis vi ikke skal ta hensyn til sharialovene i norsk rett, så hadde det jo ikke vært nødvendig å vedta egne, særnorske regler mot sharialovene».

Sharialovene regulerer alle livets forhold; mellom Allah og mennesket, mellom mann og kvinne og mellom individ og samfunn. I familien gir sharia mannen forrang. Faren har rett til å gifte bort døtre, og menn har rett til å ha inntil fire koner. Mannen har alene rett til på egen hånd å avslutte ekteskapet ved å forstøte hustruen. Hans beslutning kan ikke endres av en domstol. En kvinne kan oppnå skilsmisse hvis hun får domstolens medhold i at mannen ikke har oppfylt sine plikter som ektemann. Dette er selvsagt i strid med norsk lov, og skal ikke gjelde i Norge. Gårsdagens vedtak innebærer at disse lovene på et vis gjelder likevel, kanskje for de som ikke har underskrevet en erklæring om lik rett til skilsmisse ved inngåelse av ekteskapet.

Konkret går innholdet i vedtaket ut på at en utenlandsk mann skal skrive under på at hans nye kone skal ha samme rett til skilsmisse som han selv. Politikerne forstår åpenbart ikke at dette klart sier at uten en slik underskrift åpner norsk lov for en forskjellsbehandling av kvinner og menn ved skilsmisse. Vedtaket innebærer at de som ikke har skrevet under på en slik erklæring ikke har samme rett til skilsmisse som de som har skrevet under.

Det Stortinget burde ha gjort er å ta for gitt at alle som lever har og som ønsker å komme hit, skal følge Norges lover og norske rettsregler.

Igjen ser vi at det som er viktigst for politikerne ikke er å gjøre det rette, men å gi publikum inntrykk av at de gjør noe. Men kanskje denne forklaringen ikke er den riktige, kanskje er det en annen forklaring som er den rette: kanskje forstår ikke politikerne i det hele tatt hva de gjør.