I går ble det i Bergen lagt frem en rapport som bekreftet det noen har sagt og mange har trodd: barn ved barnehjem ble i en årrekke systematisk utsatt for overgrep av ansatte ved barnehjemmene, og selv om de kommunale kontrollordningene var kjent med dette, slo de ikke alarm.

Vi forstår godt at byrådsleder i Bergen tok til tårene da rapporten ble lagt frem. Rapporten tok kun for seg noen bestemte barnehjem i Bergen, men det er all grunn til å tro at tilsvarende forhold har eksistert på andre barnehjem over hele landet.

Det er selvfølgelig grusomme ting som nå er blitt bekreftet. Vi håper at de som er rammet slags oppreisning (erstatning, en opplevelse av endelig å bli trodd), selv om det er mye som for disse er ødelagt og som ikke kan erstattes. Vi håper også at de skyldige blir straffet. Å utnytte forsvarsløse barn er en av de mest grusomme forbrytelser som finnes.

Men la oss også ta en annen vinkling på dette. Overgrepene som nå er dokumentert skjedde mot barn i barnehjem i Bergensområdet i perioden fra ca 1950 til ca 1980. Hvorfor var disse barna i barnehjem? Det var faktisk vanlig på denne tiden at dersom foreldrene etter myndighetenes oppfatning ikke kunne ta seg av sine barn, så skulle det offentlige stå for oppdragelsen. Det er også blitt kjent at myndighetenes avgjørelser i slike saker ikke var særlig godt begrunnet, for å si det forsiktig. (Vi har for kun noen uker siden opplevet at en mor er blitt fratatt sine barn på det som for oss ser ut som et helt uholdbart grunnlag.)

Dessuten var det ofte slektinger av foreldrene som gjerne ville ta seg av barna, men dette satte myndighetene seg imot.

Rapporten tar for seg hendelser i perioden 1950-80, og det var i denne tidene at sosialistiske ideer om «social engineering» sto sterkest. Disse ideene innebar at det var det offentlige som best kunne ta seg av, ja, alt. Så når det skjedde at foreldrene ikke kunne ta seg av sine barn, sørget myndighetene for at private (dvs. slektninger av foreldrene eller par som ville adoptere) ikke fikk anledning til å ta seg av dem, det var bedre, mente sosialistene, at oppdragelse ble ivaretatt av det offentlige og ikke ble overlatt til private.

Men som alle vet: alt som drives av det offentlig og som kan drives privat, er dårligere enn tilsvarende privat virksomhet. De barna som ble oppdratt av det offentlige visere en sterkt overrepresentert blant de som ikke har fullført skolegang, er arbeidsløse, har psykiske problemer, etc.

Som alle vet er sosialister sterke motstandere av alt som er privat, og dette går så lang som at de ønsker at det er staten som skal oppdra barn. Og denne holdningen har de også i dag. Sosialistene fører en politikk som svekker familien og styrker offentlig oppdragelse av barn. Begge foreldrene oppfordrers til å arbeide utenfor hjemmet også mens barna er små, og de presses også økonomisk til dette. Videre skal alle barn i barnehave, og for å gjøre dette lettere er prisene sterkt subsidierte. Videre, barn begynner i skolen når de er seks år gamle, og etableringen av private skoler er vanskeliggjort.

Et element i sosialistenes kamp mot familien er deres fokus på incest. Utallige avisartikler, romaner og filmer viser at en far, eller helst en stefar, begår overgrep mot sin datter. I virkeligheten ser det ut til at de fleste overgrep ikke skjer i familien, men på omsorgsinstitusjoner, i kirken, i idrettslag, etc. Overgrep mot barn er selvsagt en forferdelig forbrytelse, men det virker som om de relativt sjelden forgår i familien. Allikevel er det altså her sosialistene fokuserer sin oppmerksomhet.

DLF mener at samfunnet bør organiseres slik at familien står sterkt. DLF vil derfor styrke familien, og vil gjøre dette ikke ved å innføre nye støtteordninger, men ved å fjerne de hindringer som de andre partiene har innført. DLF mener at oppdragelse av barn er foreldrenes ansvar, og vi vil helt fjerne den offentlige innblandingen i slikt. (Det offentlige skal dog gripe inn hvis foreldre vanskjøtter sine barn.) DLF mener også at å drive institusjoner som skal bedrive undervisning ikke er en offentlig oppgave.

Offentlige barnehjem er det helt usannsynlig at det vil bli bruk for. Klarer foreldrene ikke å ta seg av sine barn, skal de overlates til slektninger, eller til andre som er villige til å ta seg av dem. Og det er nok av mennesker som er villige til dette.