Tittelen vi har valgt er ikke spesielt informativ, men det at den er satt i anførselstegn betyr noe: det er tittelen på en bok, til og med en svært viktig bok som nettopp er kommet ut. Etter vårt syn burde boken ha hatt en tittel som gjorde at den ville vekke oppsikt i bokhandlenes utstillingsvinduer, dette er en bok som virkelig «tør der andre tier» (for å bruke Dagbladets gamle slagord, et slagord de naturlig nok ikke bruker lenger). Boken forteller viktige sannheter om Norges ferske historie, sannheter som man sjelden eller aldri finner i manistream-aviser eller i vanlige historiebøker, og den fortjener derfor er stor leserkrets. Bokens undertittel er «Fra «ettpartistat» til flerkulturell stat», og boken består da av to deler: «Da Norge møtte verden», og «Da verden kom til Norge». Men for å si det så tydelig som mulig: Bokens første del handler om norsk u-hjelp, og bokens andre del handler om etablerte miljøers reaksjon på den muslimske innvandring som har skjedd de siste tiårene.

Fortellingen om disse to temaene er satt i en ramme hvor hovedvekten er lagt på forståelsen av norsk kultur blant ledende politikere, intellektuelle, journalister, NGOer, kirken og kongehuset – av forfatteren meget treffende beskrevet som «det humanitær-politiske kompleks».

Det er mye man kunne si om bokens tema, men vi skal holde oss til noe få punkter som for oss er spesielt viktige. Vi linker nedenfor til en annen anmeldelse som i større grad tar opp andre temaer (men dette betyr ikke at vi slutter oss til alt som sies i den anmeldelsen).

Boken er skrevet av professor Terje Tvedt, og han har i mange år vært kjent for å si det han mener, uansett hvor upopulært, kontroversielt og politisk ukorrekt det har vært.

Tvedt sier at han ikke utelukker at u-hjelp kan være nyttig, men det inntrykk man får fra boken er at praktisk talt alle norske u-hjelpsprosjekter, prosjekter som har kostet skattebetalerne flere titalls milliarder kroner, og som Norge har utsatt mer enn 100 land for, i det store og hele har vært meget skadelige. Norske politikere og u-hjelpsarbeidere har reist til f.eks. Sør-Sudan, med Einar Gerhardsens bok Tillitsmannen som sin viktigste manual, og med liten eller ingen forståelse for lokale kulturer og skikker har de nærmest spredt død og fordervelse blant folk som ut i fra sin historie klarte seg rimelig godt før u-hjelperne meldte sin ankomst. «Bare fra 2005 og til 2016 hadde Norge gitt mer enn seks milliarder kroner [til prosjekter i Sør-Sudan]» (s. 102). De norske u-hjelperne samarbeidet med grupper som viste seg å være upålitelige. SNL oppsummerer situasjonen i dag: «Siden desember 2013 har landet vært rammet av en borgerkrig utløst av en konflikt mellom president Salva Kiir Mayardi og visepresident Riek Machar. I 2017 erklærte FN hungersnød i Sør-Sudan som følge av den pågående borgerkrigen».

Den norske politiker som var mest ansvarlig for Norges innblanding her var Hilde Frafjord Johnson (KrF). Johnson har skrevet tre bøker hvor hun tatt opp sin rolle i Sør-Sudan, og the Economist oppsummerer hennes innsikt slik i en anmeldelse av en av bøkene:. «[the book] mostly shows how badly international actors, including Ms Johnson herself, have misjudged their roles in South Sudan» (s. 103). Men Johnson har hele tiden hevdet i bøker og avisintervjuer at «jeg handlet rett». Tvedts overskrift på kapittelet om Sør-Sudan er «Da Norge skapte en failed state», men toet sine hender». Tvedt gir en rekke eksempler på mislykkede u-hjelpsporsjekter i boken – Sør-Sudan er ikke den enste fiasko som omtales.

Tvedt nevner den totale politiske enighet om denne politikken: da Børge Brende (H) overtok etter Erik Solheim (SV) som ansvarlig for u-hjelpen sa han at han kunne slutte seg til «hvert eneste ord av det jeg har sett Erik Solheim si om utviklingspolitikk de siste årene» (s. 40).

Tvedt tar også for seg svingdørspolitikken, hvor de enkelte personer går fra posisjon til posisjon, og hvor alle er avhengige av hverandre: «Jonas Gahr Støre ([har hatt viktige roller i] Statsministerens kontor, forskning, generalsekretær Røde Kors, utenriksminister), Jan Egeland (journalist, utenlandssjef Røde Kors, statssekretær, generalsekretær Røde Kors, FN, forskningsdirektør NUPI, generalsekretær Flyktningehjelpen, og listen kan forlenges ....» (s. 266-67).

Den største delen av boken handler dog om muslimsk innvandring til Norge, og Tvedt tar for seg i hvor liten grad ledende miljøer (partier, pressen, akademia, byråkratiet, NGOene, kongehuset, kirken) er villige til å innse de problemer som islam innebærer. Tvedt har gått igjennom lederartikler i en rekke viktige aviser (Aftenposten, Klassekampen, Vårt Land og VG), og sier at de praktisk talt ikke inneholder kritikk av islam, men at de svært ofte kritiserer de som kritiserer islam. Vi henter et av Tvedts eksempler fra Klassekampen: «Den 20.5.2006 kritiserte avisen den somalisk-nederlandske islamkritikeren Ayaan Hirsi Ali for hennes dårlige moral, mens avisen noe senere i to lederartikler (20.4.2007 og 9.3.2010) tok den sveitsiske professoren i islamstudier, Tariq Ramadan, eksplisitt i forsvar mot andre muslimers, spesielt norske Walid al-Kubaisis kritikk av ham for å være en hemmelig talsmann for Det muslimsk brorskap i Europa» (s. 193). Dette eksemplet er representativt; pressen forsvarer islamister og kritiserer islamkritikere. Tvedt nevner også at da Aps Martin Kolberg hevdet at det var nødvendig å ta et oppgjør med radikal islamisme, ble han nærmest presset av partiet til å trekke uttalelsen tilbake: «Kolberg endte opp [med] ... å drives ut av det gode selskapet ...» (s. 194).

Tvedt forteller også hvordan politikere som Jonas Gahr Støre, Jens Stoltenberg og Bjarne Håkon Hanssen tok parti for motstandere av ytringsfriheten da de gikk til angrep på redaktør Vebjørn Selbekk fordi han hadde benyttet seg av det som burde være en selvsagt rett til ytringsfrihet ved å publisere noen tegninger som ifølge enkelte muslimer krenket dem.

Tvedt gir en samlet fremstilling av hvordan etablerte medier har sviktet ytringsfriheten, sviktet de som våger å påpeke reell undertrykkelse, de som advarte mot totalitære sider ved islam. Dette er noe man praktisk talt aldri finner i mainstream-miljøer. Bare av den grunn er boken verd å lese.

Tvedt fastslår også at medlemmene av «det humanitær-politiske kompleks» mener at de selv kjenner den virkelige årsaken til at islamister begår terror. Selv om terroristene alltid sier at de gjør dette for å støtte opp om islam og at de gjør dette med eksplisitte begrunnelser fra Koranen, så vet «det humanitær-politiske kompleks» den virkelige grunnen: Terroristene er fremmedgjorte, arbeidsløse, frustrerte, fattige eller rammet av utenforskap. De løsninger «det humanitær-politiske kompleks» da går inn for har da som formål å bekjempe disse problemene. Det er ingen grunn til her å nevne hvem som har rett og hvem som har feil på dette punkt.

Boken tar for seg utviklingen av (det som forstås som) norsk kultur. I 1994 uttalte statsminister Gro Harlem Brundtland at det som er typisk norsk «er å være god», og i sin nyttårstale samme år sa hun at OL (på Lillehammer) ga Norge en fantastisk mulighet til å vise verden «ikke bare gode idrettsprestasjoner, men også norsk gjestfrihet og norsk kultur». Hun var ikke alene om å snakket pent om norsk kultur: VG skrev i 1994 at «Når kulturlivet, ... slåss for å utbre norske verdier i andre land, gjør de det for alle» (s. 227). Norsk kultur ble da ansett som et gode. Men etter hvert fikk pipen en annen lyd, norsk kultur ble nærmest et «fy-uttrykk» som ikke skulle ha noe positivt eller samlende innhold for de som bor i Norge, nå var det multikultur som gjaldt. Tvedt kommenterer kong Haralds nyttårstale 2016: «Kong Haralds Norge var et verdipluralistisk land, hvor multikulturalismen var blitt den nye normaliteten, og hvor alle folkegrupper, uavhengig av etnisk bakgrunn eller religiøs overbevisning, hadde like stor rett til å kreve landet som sitt. Dette radikale skiftet i definisjonen av hva ikke bare statens fundamentale oppgave skulle være, men også hva staten skulle bli, og hvilke «globale» fellesskap den besto av, uttrykte i et langt tidsperspektiv et av de aller mest tydelig bruddene i landets historie. Det var jo ikke bare nasjonalstaten ... som ble plassert på museum ... Ikke noe statoverhode hadde gått lenger [enn kong Harald] i å hylle multikulturalismen om statens mål og grunnlag, og derfor ble [kongens tale] lagt merke til internasjonalt» (s. 214-15).

Denne nye multikulturalismen er så hellig at et rekke fremtredende professorer (Arne Johan Vetlesen, Thomas Hylland Eriksen) i en kronikk i Aftensposten 29.11.2011 nærmest krevde at at det skulle bli forbudt å kritisere den! De skrev bla. om dette: «Det er ikke en menneskerett å ytre seg i offentligheten» (s. 314-15). Også intellektuelle går nå inn for at selve grunnpilaren for et sivilisert samfunn, ytringsfriheten, må ofres på multikulturalismen alter.

Tvedt viser også at forståelsen av hva en kultur er og hvilken rolle den spiller er svært grunn, også hos folk som er blitt statsråder/kulturministre: «John Travolta har betydd mer for meg enn hardingfela» (Turid Birkeland), «Vær stolt av det norske: Kvikk Lunsj og brunost, Marit Bjørgen og Ole Einar Bjørndalen, Dugnad og grøt. Generasjoner har skapt det typisk norske». Hun hadde referanser til «Ibsen og de andre gamle klassikerne», om den «flotte hovedstaden vår» ... Vi vil bevare det norske. Den norske kulturen... «Så nevnte kulturministeren kirken, «julesanger, juleevangeliet, julegudstjenestene og kirkeklokker som ringer julen inn» (sagt på lille julaften av en bunadkledt Linda Hofstad Helleland). Tidligere hadde en annen kulturminister (Hadia Tajik) sagt at hun «ikke klarte å definere norsk kultur». Etter hvert nevnte hun «stavkirker og langskip» og «pinnekjøtt og kålrabistappe», og at kultur er «noe som stadig forandres». (s. 241).

Tvedt gir følgende definisjon på kultur: «Kultur er hvordan ulike grupper mennesker forstår, fortolker og anvender bestemte perspektiver, og hvordan de gjør det på måter som skiller dem fra andre grupper, og som de forsøker å overføre fra en generasjon til en annen» (s. 246).

Det passer her å gjengi Ayn Rands definisjon av en nasjons kultur: «A nation’s culture is the sum of the intellectual achievements of individual men, which their fellow-citizens have accepted in whole or in part, and which have influenced the nation’s way of life. Since a culture is a complex battleground of different ideas and influences, to speak of a “culture” is to speak only of the dominant ideas, always allowing for the existence of dissenters and exceptions.»

Vi liberalister vil si at vi er tilhengre av Vestens kultur eller Vestens verdier: individualisme, rasjonalitet, en begrenset stat som skal beskytte borgernes frihet, skille kirke/religion og stat, rettsstat, ytringsfrihet, velstand, markedsøkonomi, frihandel. Dette burde også være de norske verdier.

Men vi har enkelte problemer med boken. Flere steder i boken omtaler Tvedt menneskerettighetene, men han skiller ikke mellom det vi kaller virkelige rettigheter, som er den enkeltes rett til å bestemme over seg og sitt, og kunstige rettigheter, som innebærer at man har rett til å bli forsørget, utdannet, og tatt vare på på skattebetalernes regning. (Den vanlige terminologien på dette punktet er å skille mellom positive og negative rettigheter, men disse ordene har skadelige konnotasjoner og bør unngås. Mer om dette er å finne i min artikkel om slike rettigheter i debattboken Grunnlov og frihet: turtelduer eller erkefiender, red. J. K. Baltzersen. Link nedenfor)

Menneskerettighetene er en «utvidelse» av teorien om individers rettigheter, først formulert av John Locke (1632-1704). Locke definerte og begrunnet de virkelige rettighetene, mens FN i sin Menneskerettighetserklæring (av 1948) utvidet Lockes teori med en rekke kunstige rettigheter. Noe som er svært overraskende i Tvedts bok er at han snakker om opprinnelsen til rettighetene og nevner folk som Rousseau og Jefferson (Jefferson nedfelte Lockes rettighetsteori i den amerikanske uavhengighetserklæringen), men han nevner ikke Locke! (s. 63). Forøvrig, Rousseau er ikke noen frihetstilhenger, tvert imot: Rousseau hevdet i En avhandling om kunst og videnskap (1749) at fornuft, videnskap, teknologi og frihet hadde hatt en negativ innflydelse på menneskets moral. Videnskap, litteratur og kunst er ifølge Rousseau moralens største fiende: de skaper kunstige behov og gjør mennesket til en forbruker. Rousseau hevdet at mennesket bør leve som det opprinnelig levet, som en edel villmann. Vestens rasjonelle sivilisasjon har ifølge Rousseau ødelagt mennesket og er menneskets største fiende. Det første skritt vekk fra den gode naturtilstand kom ifølge Rousseau med innføringen av eiendomsretten. «Den første som gjerdet inn et område og sa «dette er mitt», og fant at andre var dumme nok til å tro på ham, var den som grunnla [den ifølge Rousseau ødeleggende] sivilisasjonen».

Tvedt kritiserer norske politikere som omtaler menneskerettighetene som universelle, dette til tross for at en rekke stater ikke praktiserer dem, og at en union av muslimske land eksplisitt fornekter dem. Tvedt burde ha vært oppmerksom på at norske politikere her snakker normativt og ikke deskriptivt, dvs. de mener at rettighetene burde gjelde overalt, selv om de ikke har universell oppslutning i dag.

Et annet problem er at Tvedt tar velferdsstaten for gitt – velferdsstaten innebærer at alle som har lovlig opphold i landet dermed automatisk har rett til å bli forsørget på skattebetalernes bekostning hvis de av en eller annen grunn ikke kan eller vil forsørge seg selv ved eget arbeid. At dette innebærer at en velferdsstat med en liberal innvandringspolitikk da mottar en rekke personer som ikke arbeider burde enhver forstå. Tvedt diskuterer ikke denne problemstillingen.

Til tross for dette er Det internasjonale gjennombruddet en viktig bok som bør leses av flest mulig. Og det ser også ut som om den, til tross for den intetsigende tittelen, selger godt: «Salgssuksessen til Terje Tvedt sprengte kapasiteten til forlaget. Dreyers forlag [måtte] rett og slett trekke inn årene. De hadde ikke kapasitet til å håndtere flere bestillinger av Terje Tvedts suksess med boken ...» (link nedenfor).
.
.
.
.
.
.
.

https://www.rights.no/2017/11/professor-med-bombe-av-en-bok-om-norges-dr...

https://www.rights.no/2017/11/salgssuksessen-til-terje-tvedt-sprengte-ka...

http://grlfrihet.no/