Det gikk slik det måtte gå – enda en fiasko for sosialismen, denne gang i Venezuela.

Selv mainstream-media forteller nå hvordan det et gått i Venezuela. Dette er fra Dagbladet: Venezuela er et land på randen av kollaps. Strøm og vann er mangelvare, og befolkningen må stå timer i kø for å få tak i det mest nødvendige. Regjeringsansatte jobber nå kun to dager i uka for å spare strøm. Landets kvinner er oppfordret til å kutte ut bruken av hårfønere. På sykehusene er det tomt for selv det mest nødvendige. Man må på det svarte markedet for å få medisiner. Der er det amerikanske dollar som gjelder. Bolivaren, som er landets valuta, er nærmest verdiløs. Inflasjonen ventes å ende på 481 prosent i år.

Dette er et uunngåelig resultat av sosialismen: jo mer sosialisme, jo raskere går det slik som beskrevet ovenfor.

Før vi kort forteller hvorfor det går slik vil vi trekke frem noen sitater som viser at politikere i Vesten har støttet denne politikken som vi nå altså ser resultatet av i Venezuela. Lederen av Labour i England, Jeremy Corbyn, sa følgende: ...we celebrate the achievements of Venezuela in jobs, in housning, in health (han sa dette i juni 2015).

Den sterke mann bak sosialismen i Venezuela var Hugo Chavez, og Ken Livingstone, borgermester i London fra 2000 til 2008, sa dette om Chavez etter at han døde: He was a friend and a comrade. He was focused om what he could do for the people of Venezuerla and for poor people in New York or London (sitatene er fra The Times 22/5).

Også norske politikere var svært positive: SV-leder Audun Lysbakken: Solidaritet med Venezuela blir viktig framover, hvis ikke også vår tids forsøk på latin-amerikansk frigjøring skal bli stoppet av de reaksjonære kreftene som står klar til å tre fram fra skyggene hvis sjansen byr seg.» (2006).

Rødt hyllet Chavez & co etter en folkeavstemning som ga et resultat som støtte Chavez’ politikk: Vennligst ta imot, og send videre til deres departement i Venezuela og deres president, de varmeste gratulasjoner fra partiet Rødt i Norge for resultatet i folkeavstemningen 15. februar. Ja-flertallet var en seier for videreføringen av den bolivarske revolusjonen i Venezuela og for den anti-imperialistiske kampen både i hele Latin-Amerika og globalt. Resultatet gir det venezuelanske folket rett til å velge den presidenten de ønsker i det neste valget. Det er folket som får det siste ord. Fiendene av den bolivarske revolusjonen ønsket å eliminere den mest sannsynlige lederen for revolusjonen fra valget i 2012. Klassekampen i Venezuela er voldsom og har internasjonale følger. Partiet Rødt vil gjøre vårt beste for å øke solidariteten med den bolivarske revolusjonen blant folk i Norge.

Hvorfor går det alltid slik med sosialistiske eksperimenter: hvorfor fører de alltid til økende og mer utbredt fattigdom?

Grunnen er som følger: det eneste som gir velstand er produksjon og verdiskapning. Skal dette skje i stort omfang må det økonomisk systemet være organisert slik at det finnes incentiver som fremmer dette – eller, sagt på en annen måte: det må lønne seg å jobbe.

Sosialismen innebærer det motsatte, det er et system hvor incentivene til å jobbe, til å drive verdiskapning, stadig blir svekket.

Dette skjer i praksis ved at en sosialistisk politikk går inn for høye skatter og stadig mer reguleringer av verdiskapning – som virker som et dis-incentiv for de som jobber, og samtidig går sosialismen inn for at alle skal ha rett til stadig flere gratis-tilbud fra det offentlige: skole, helsetilbud, pensjoner, infrastruktur, samt et utall av støtteordninger som man kan nyte godt av bare man oppfyller kriterier som sosialistene foretrekker, og disse kriteriene går aldri på reell verdiskapning.

Det som da alltid skjer i sosialismen er at stadig flere slutter å jobbe (eller slutter å jobbe produktivt). Siden som sagt det er produksjon som fører til velstand, vil alle land som velger sosialismens vei bli fattigere og fattigere.

Men dessverre ser det ut til at folk ikke forstår denne essensielle sammenhengen: alle land som velger sosialismens vei er blitt fattige. Vi ser dette i oppslutningen om Bernie Sanders i demokratenes nominasjonskamp i USA, vi ser det i oppslutningen om sosialdemokratiske partier i Europa: alle disse vil gå sosialismens vei. Og det vil derfor føre til øket fattigdom på sikt.

Alle partiene på Stortinget går også denne veien, de vil alle ha høyere skatter, mer reguleringer og flere gratistilbud fra det offentlige. (Et enkelt mål på dette er størrelsen på statsbudsjettets utgiftsside, økningen fortsetter å øke også etter at H-FrP-regjeringen tok over:

2016 1246 mrd kr
2015 1199 mrd kr
2014 1114 mrd kr
2013 1065 mrd kr
2012 1006 mrd kr
2010 974 mrd kr
2009 907 mrd kr
2008 771 mrd kr
2007 713 mrd kr
2006 689 mrd kr.)

De som må til er deregulering, privatisering og skattelettelser – skattelettelser, privatisering, deregulering og reduksjon av offentlige gratistilbud styrker incentivene for å jobbe, dvs. dette er incentiver som styrker produksjon og velstand.

Hvis det ikke kommer folk i media som virkelig vil gå inn for deregulering, privatisering og skattelettelser og som klarer å få slik oppslutning at kursen endres, vil utviklingen i Norge og alle andre land gå i samme retning som det gikk i Venezuela (og på Cuba og i Sovjet og i Kina og i alle andre land som valgte en vei som har sosialisme som ideal). Men jo mer utvannet den sosialismen som praktiseres er, jo saktere vil utviklingen gå.

Det minste man kan gjøre for å markere avstand til en slik politikk er å stemme liberalistisk.
.
.
.
.
.
..

http://www.dagbladet.no/2016/05/18/nyheter/utenriks/venezuela/hugo_chave...