Dagbladet forteller enda en gang om forferdelige forhold for Nav-ansatte: Nav-ansatte er redde på jobb … Nav-ansatte må kjenne på frykten for trusler og vold i arbeidshverdagen. Og følelsen av ikke å strekke til.

Fredag 4. september: Jobbsenteret til Nav Hamar må stenge etter at en trussel blir ringt inn. - Noen sa det skulle komme en overraskelse. Vi tok det på alvor og ringte politiet. Idet vi låste, prøvde en person å sparke inn døra. Tilfeldigvis kom to sivilpolitimenn gående. De tok ham med seg, forteller [en] vekter …

Dette er ikke først gang avisene skriver som slike ting: en rekke ansatte i Nav, og andre på tilsvarende arbeidsplasser, har i mange år fortalt lignende historier. Noen er truet, noen er overfalt, og noen er til og med drept – av folk som de har som oppgave å hjelpe.

Dette er selvsagt helt forferdelig, og helt uakseptabelt.

Det er myndighetenes oppgave å sørge for at slikt ikke skjer, men de har hittil ikke gjort noe som har hatt vesentlig effekt, og kjenner vi dem rett, og det gjør vi, kommer de heller ikke denne gangen til å gjøre det som trengs for å få slutt på problemet. Dette skjer dels fordi de ikke er i stand til å forstå årsakene til at slike ting skjer, og dels fordi de har som vane å stikke hodet i sanden når reelle problemer dukker opp.

Vi sal bare kort forklare hvorfor slike ting skjer: Det samfunn vi har i dag er organisert som en velferdsstat. Dette er en modell som i meget stor grad er bygget på det marxistiske/sosialistiske prinsippet om at «man skal yte etter evne og få etter behov».

Det er de Nav-ansattes oppgave å sørge for at de som kommer til dem og ber om hjelp «får etter behov».

Problemet er at det kan være en forskjell på hva den Nav-ansatte oppfatter som den hjelpetrengendes behov og vedkommende egen oppfatning av hva hans behov er.

Noen vil da ikke få den hjelp de mener de har krav på, og noen av disse igjen vil da ikke akseptere et avslag fra den Nav-ansatte på en tolerant og akademisk måte. Med andre ord: noen av de som ikke får det de ønsker seg fra Nav vil bli forbannet, og noen av disse igjen vil komme med ukvemsord og trusler, og noen av disse igjen vil bli voldelige.

Årsaken til problemet - at personer ansatte i hjelpeapparatet blir utsatt for trusler og vold - er altså at de skal hjelpe folk som mener det har krav på å få oppfylt sine behov, mens de Nav-ansatte har en annen oppfatning av hva dere behov er enn de hjelpetrengende selv har.

Dette innebærer at det problemet som Dagblad-artikkelen beskriver vil finnes så lenge folk flest aksepterer innholdet i prinsippet om at man har rett til å «få etter behov».

Hva er da løsningen på dette? Løsningen er at holdningen i befolkningen blir at det eneste man har krav på er å få beholde sitt eget, og at man ikke har noen som helst rett til å få fra andre, eller at man har en rett til at andre skal gi dem noe, eller at staten skal ta fra andre og gi til dem.

Et slik prinsipp er det dog bare liberalister som aksepterer, og dem er det dessverre svært få av.

Dette innebærer at det problemet som Dagblad-artikkelen omhandler bare vil bli større og større i tiden fremover. Dessverre. Men det er slik det er. Baserer man seg på gale prinsipper vil det gå galt, og de som først vil merke de problemene som dette sosialistiske prinsippet medfører er de som sitter i første linje i Nav og i andre hjelpeinstitusjoner.

Så det vil nok komme flere hendelser av den typen som Dagblad-artikkelen forteller om i tiden fremover.
.
.
.
..
.

.

http://www.dagbladet.no/2015/10/03/tema/pluss/nav/arbeidsliv/samfunn/413...