I forrige uke ble det lagt frem en rapport for det amerikanske senatet som fastslår at CIA har brukt forhørsmetoder som de fleste vil beskrive som tortur overfor enkelte av de krigere som er tatt til fange av amerikanske soldater i Krigen mot terror.

Det vi skal se på i dag er noen sider ved dette; vi skal kort se på historien, politikken og etikken knyttet til dette.

USA ble angrepet av islamistiske terrorister tilknyttet alQaida 11. september 2001. I hovedsak var det sivile mål som ble angrepet, og ca 3000 amerikanere ble drept. Terroristene ble støttet av bla. Taliban-regimet i Afghanistan, og av en rekke islamist-grupperinger over hele verden. USA gikk til krig, først i Afghanistan, og så i Irak. Formålet var dels å avsette de tyranniske regimene i disse landene og å innføre demokrati, og dels å hindre nye angrep på USA og Vesten fra disse landene. Krigen skulle også vise at de regimene som støttet angrep på USA kunne bli avsatt med militær makt.

De aller fleste var dog overbevist om at det ville komme flere angrep i USA. Under krigen ble en god del fiendtlige krigere tatt til fange, og en del av dem ble plasser i fangeleiren på Guantanamo. Det er visstnok fanger her som er blitt utsatt for tortur med det formål å fremskaffe opplysninger som skulle avsløre planer om nye angrep på USA.

Det kom allikevel ikke flere angrep i USA før massedrapene utført av en amerikansk offiser som var muslim ved Fort Hood i 2009, hvor 13 mennesker ble drept og 30 skadet, og bombeaksjonen i Boston i 2013, hvor 3 ble drept og 260 skadet. CIA hevder at de fikk opplysninger fra fangene på Guantanamo som forhindret flere angrep.

Krigerne i alQaida - vi kaller dem krigere fordi de ikke oppfyller Genèvekonvensjonenes krav til soldater: de bar ikke i uniform, de bar skjulte våpen, de angrep sivile – er fanatiske muslimer som frykter hverken straff eller død. De hater Vesten og de hater alt som gjør livet på jorden godt, og de ser på det å dø i krig mot Vesten som en velsignelse. Hvordan kan man da fremskaffe opplysninger fra dem?

Det er ingen tvil om at noen av de som ble tatt til fange ble utsatt for det som de fleste vil beskrive som tortur: de ble utsatt for waterboarding (en slags simulert drukning), de ble holdt våkne flere døgn i trekk, de ble tvangsforet, de ble tvunget til å stå i meget ubekvemme stillinger, osv. Men de ble visstnok ikke slått eller sparket, de ble ikke utsatt for elektriske støt, de ble ikke voldtatt, etc.

Taliban & co bruker ofte denne type grusom tortur, og også langt verre ting. Den som orker kan lese på denne linken:

http://www.frontpagemag.com/2014/dgreenfield/a-little-reminder-of-what-a...

Formålet var som sagt å fremskaffe opplysninger som kunne hindre fremtidige angrep, men på en presskonferanse som nåværende CIA-sjef holdt i forrige uke kunne han ikke si at torturen hadde frembrakt nyttig informasjon om fremtidige angrep.

Han sa at fangene hadde gitt slik informasjon, men han koblet ikke dette til torturen. Det som er klart er at noen av de som ble torturert ga informasjon som senere viste seg å være feilaktig.

Videre er det blitt kjent at antallet fanger som ble utsatt for waterboarding var kun tre. Men en av dem ble utsatt for dette innpå 200 ganger.

Vider må man huske på hvem fienden er og hva de er villige til å gjøre. Vi har alle hørt om de grusomme og barbariske handlingene som de siste måneder er foretatt av krigere som kjemper for Islamsk Stat; krigere fra IS henretter journalister og hjelpearbeidere med kniv for åpent kamera, og de foretar massedrap på personer som tilhører en annen trosretning. Dette er den samme fienden som USA sto overfor etter angrepene 11. september 2001.

At tjenestemenn i CIA da ville bruke alle nødvendige midler for forhindre nye angrep på amerikanske borgere er på et vis forståelig. Men er det nyttig? Er det etisk forsvarlig? Er de handlingene som tjenestemenn i CIA benyttet tortur?

Noen sier at waterboarding ikke er tortur, selv om det er smertefullt for den som blir utsatt for dette; de hevder at alle amerikanske marinesoldater blir utsatt for dette under sin trening, og da blir det feil å kalle det tortur, sier de.

Som nevnt kunne ikke CIA-sjefen koble torturen til fremskaffelsen av nyttig informasjon. Og det er velkjent at tortur fremskaffer feilaktig informasjon – den som blir torturert vil si hva som helst for å slippe fra torturen, og denne feilaktige informasjonen førte antagelig til at det ble satset ressurser på å hindre angrep som ikke var planlagt.

Etter vårt syn er de forhørsmetodene som CIA benyttet tortur, og vi tar sterk avstand fra bruken av slike metoder.

Men det finnes en tilsynelatende god innvending til vårt syn som altså er at vi er prinsipielt mot all tortur: hva hvis man har i sin forvaring en person som har plassert en bombe som vil gå av om en time, og at man bare kan stoppe den ved å fremskaffe informasjon om dette, og at han ikke er villig til å gi dette frivillig. Kan det ikke da være riktig å torturere ham til han sier hvor bomben er og hvordan man kan desarmere den? Svaret på dette er at virkeligheten er ikke slik. Virkeligheten er slik i denne type tilfeller at man muligens har en bombe plassert et sted, og at man har 50 eller 100 mulige gjerningsmenn, og at man ved bruk av tortur aldri kan stole på de opplysninger som blir gitt.

Den teoretiske situasjonen som brukes for å legitimere eller begrunne tortur er da noe man bare kan se i action-serier på TV, de dukker sjelden eller aldri opp i praksis i virkelighetens verden. Vi minner om at CIA-sjefen ikke kunne vise til et eneste eksempel på at opplysninger fremskaffet under tortur hadde forhindret noe terrorangrep.

DLF er prinsipiell mostander av tortur av fanger. Dette er i fullt samsvar med opplysningstidens ideal om menneskeverd, og vi er helt på linje med det som ble formulert i den norske Grunnlovens §96: Pinligt forhør må ikke finne sted.

Flere autoriteter på høyresiden var også imot tortur. USAs president Ronald Reagan var mot tortur. I 1988 sa han følgende: torture [is] an abhorrent practice unfortunately prevalent in the world today. Ayn Rand uttalte seg aldri direkte om dette temaet, men hun skrev en gang følgende: thugs … regard torture as a legitimate method of inquiry. (fra artikkelen «Brief Comments» i The Objectivist, februar 1969). Implisitt i dette ser man en klar avstandtagen til tortur.

Det er ille at USA benyttet tortur. Dette ødelegger den moralske autoritet som USA kunne og burde ha. Men angrepene 11. september 2001 førte til at noen tjenestemenn ble for ivrige mht. til å forsvare USA med alle midler, og dessverre var det noen som benyttet metoder som vi og mange andre anser som uetiske, og som aldri gir pålitelige resultater. Dette var ikke noe som disse tjenestemennene gjorde på egenhånd, dette var godkjent til topps i Bush-administrasjonen. President Bushs visepresident Cheney har også i de siste dager etter at rapporten ble lagt frem forsvart bruken av denne type forhørsmetoder.

Det ser nå ut til at USAs myndigheter vil rette opp dette – at det nå er kommet en slik rapport tyder på det. Videre satte president Obama visstnok en stopper for dette da han ble innsatt som president, og det er bra.

Tortur er grusomt, og er en helt uakseptabel metode. Den gir sjelden eller aldri pålitelig informasjon, og hører ikke hjemme i en sivilisasjon bygget på individualisme og rasjonalitet. Heller ikke overfor de verste barbarer er tortur en akseptabel straffe- eller forhørsmetode.
.
.
.
.
.
http://www.dagbladet.no/2014/12/09/nyheter/cia/tortur/graabak_klemetsen/...

http://www.frontpagemag.com/2014/bruce-thornton/sloppy-thinking-about-to...

http://www.frontpagemag.com/2014/dgreenfield/a-little-reminder-of-what-a...

http://rare.us/story/heres-what-ronald-reagan-thought-about-torture