Noen bekjente har nylig fått en direkte opplevelse av det av norske avgiftsnivået.

En av dem leide en bil en helg. Dette kostet ca kr 1500. Inkludert i denne prisen var mer enn kr 400 i avgifter til staten (dette inkluderte dog bompenger). Han fylte bensin for ca kr 200, og av dette var 60 % avgifter til staten.

En annen mottok en pakke med kosttilskudd fra Danmark. Innholdet kostet ca kr 500. Denne pakken ble pålagt samlet kr 460 i avgifter til staten.

En annen kjøpte bokser med mineralvann i Sverige. Disse kostet der kr 2,65 pr stk. Vanlig pris i butikk i Norge er ca kr 18 pr stk.

Samme person kjøpte en CD-boks fra England til ca kr 1500. Denne ble pålagt mer enn kr 600 i avgifter.

Vi kunne ha nevnt flere eksempler på hvor mye dyrere det norske avgiftsnivået gjør vanlige varer og tjenester, men hovedpoenget er som følger.

Politikerne, har, med full oppslutning fra folket, bestemt at noen tilbud skal være gratis (eller billigere enn de ellers ville ha vært) når man får dem. Men slike tilbud er jo egentlig ikke gratis, de koster penger, så disse tilbudene må da finansieres ved at andre ting blir dyrere, dvs. ved at det legges skatter og avgifter på andre ting og at tilbudene betales av staten med inntektene den får fra skatter og avgifter, og ikke, som normalt, av de som mottar tilbudene.

F.eks. skal skole- og helsetilbud være gratis, og videre skal kulturtilbud, infrastruktur, trygder, mm., koste mindre enn de ellers ville ha gjort. Disse tilbudene skal da altså betales med de inntekter staten får gjennom skatter og avgifter.

Det er slike «gratis-tilbud» som gjør at vi har et så kolossalt skatte- og avgiftsnivå i Norge.

Men et slikt system er svært ineffektivt fordi det skjuler hva den egentlige kostnaden ved tilbud egentlig er, og så innebærer systemet at det blir stadig mer fristende å forsyne seg grovt av gratistilbudene, mens man gjør sitt beste for å unngå å betale de skattene og avgiftene som legges på de aller fleste andre varer og tjenester.

Det er derfor vi i velferdsstaten får så mye svart arbeid, så mye trygdesvindel, så mye avgiftsunndragelse, så mye skatteplanlegging, så mye smuligling, etc.

Velferdsstaten er med andre ord allerede fra starten et svært ineffektivt system som nærmest dyrker frem, i første omgang lovbrytere, og dernest stadig flere kriminelle. Videre blir et slikt system stadig mer ineffektivt, det blir stadig mer komplisert, og det kreves stadig mer omfattende kontroller og tilsyn. Og den stadig mer tvilsomme kvaliteten på gratistilbudene er jo velkjent.

DLF er for at alle tilbud skal ha reelle kostander, dvs. at staten ikke skal finansiere en rekke gratistilbud ved å la andre ting ved kjøp koste langt mer enn de egentlig gjør. (Private må gjerne bruke sine egne penger til å gjøre ulike ting billigere ved sponsing, dugnad, etc., men det vi er imot er altså at staten ved tvangspålagte skatter og avgifter skal finansiere tilbud slik at de ser ut som om de er langt billigere enn de egentlig er). Dette systemet DLF er for er effektivt, det viser reelle kostnader, og kontrollene (av kvalitet, pris, etc.) ligger innebakt i transaksjonen – og da vil også behovet for statlige tilsyn og kontroller underveis og i forkant forsvinne. Statens oppgave blir da kun å være dommer i saker hvor det i etterkant viser seg at kontrakter ikke er overholdt (samt å ta seg av de som begår reell kriminalitet).

Kun det system DLF går inn for vil kunne vil være effektivt over tid.

(Skrevet av VM.)