Murens fall

I går var der 25 år siden Berlinmuren falt. Dette var en viktig milepæl i menneskehetens historie, og ble markert over store deler av verden, men selvsagt sterkest i Berlin. Også Dagsrevyen hadde en stor reportasje, og den la vekt på flere viktige forhold, bla. hvordan sammenslåingen av de to delene av Tyskland hadde artet seg for både vest-tyskere og øst-tyskere. (De hadde inntil 1989 levd under ulike regimer og ideologier, og slikt preger folks mentalitet.)

Dagsrevyen viste bilder fra markeringen i Berlin; vil fikk høre Peter Gabriel synge, vi fikk vite at noe senere skulle Beethovens 9. symfoni fremføres, vi så Sovjets tidligere diktator og vinner av Nobels fredspris Gorbatsjov og vi fikk se at Berlins borgermester holdt en tale. Det skulle slippes ballonger – hele 7 000 – for å markere at Muren var borte.

Men som man kunne forvente av Norsk Journalistikks flaggskip og Det Norske Folks viktigste informasjonskanal var de viktigste elementer helt utelatt.

Reporter Anette Groth snakket om at man mintes de 192 personer som var ofre for Muren uten å nevne hva som egentlig hadde skjedd, uten å nevne hvorfor det gikk som det gikk, og uten å nevne de lærdommer man kan trekke av dette.

Så for å tilfredsstille de vitebegjærlige vil vi her kort fortelle om noen punkter som kan supplere fremstillingen i Dagsrevyen (og fremstillingen i en rekke andre nyhetsorganer).

Etter annen verdenskrig ble Vest-Europa frigjort fra Nazi-Tyskland av i hovedsak amerikanske soldater, og de vest-europeiske landene ble raskt noenlunde frie. Også Vest-Tyskland, den delen av Tyskland som ble okkupert av USA (sammen med Frankrike og England) ble, etter noen års okkupasjon, et demokrati med en betydelig grad av individuell frihet.

Øst-Europa, inkluder Øst-Tyskland, ble okkupert av kommunistdiktaturet Sovjetunionen. Sovjet innsatte kommunistregimer i de landene de hadde okkupert, også i Øst-Tyskland, og siden kommunismen nødvendigvis innebærer ufrihet, undertrykkelse, fattigdom, overvåkning og angiveri, forsøkte stadig flere mennesker å flykte fra Øst til Vest.

Det var for å stanse denne store og voksende flyktningstrømmen at Muren ble bygget (i 1961). Allikevel forsøkte folk å flykte ved å klatre over eller ved å grave seg under, men øst-tyske grensevakter, som altså hadde som eneste oppgave å hindre folk i å rømme fra kommunistdiktaret, skjøt mot og drepte 192 mennesker som bare ønsket å flykte fra kommunismen.

Disse menneskene ble altså skutt og drept fordi de ikke ville leve i et kommunistdiktatur, men i Dagsrevyen ble de (av reporter Anette Groth) kun omtalt som ofre for Muren.

Ufrie samfunn kan ikke vare i det lange løp, og det var stadig tegn til økende problemer i Sovjet og dets lydriker i Øst-Europa.

Når Margaret Thatcher slo militært tilbake mot diktaturet Argentinas okkupasjon av Falklandsøyene i 1982, og når president Reagan rustet opp det amerikanske forsvaret, innså lederne i Sovjetunionen at de enten måtte ruste opp i samme grad – noe de ikke hadde økonomi til å bære - eller avslutte det mislykkede kommunistiske prosjekt.

Heldigvis valgte de det siste.

Men i årene etter 1945 hadde ikke Sovjets ledere vært like humane; de slo med stor militær kraft ned opprør mot kommunismen i Ungarn i 1956, i Tsjekkoslovakia i 1968, og også under Gorbatsjov slo de ned et opprør i Litauen i januar 1991, 14 mennesker ble drept. (Gorbatsjov ble tildelt Nobels fredspris i 1990.)

Sovjet invaderte Afghanistan i 1979, og støttet en rekke kommunistgrupper (feilaktig omtalt som «frigjøringsbevegelser») i land i Afrika og Sør-Amerika spesielt på 70-tallet.

Så Sovjet var en fare for hel verden, og det var Thatcher og Reagans styrkeoppbygging som førte til at de innså at de ikke kunne måle seg med Vesten hverken økonomisk eller militært, og lederne kastet kortene.

Sovjetlederne ga opp kontrollen av Øst-Europa. Landene som tidligere hadde vært lydriker ble stort sett demokratiske (selv om elementer fra kommunisttiden fortsatt lever videre i form av bla. en omfattende korrupsjon og av at opposisjonelle politikere, forretningsfolk og journalister blir drept eller banket opp), men tilstanden er nå en helt annen enn den var før kommunismens sammenbrudd, som Murens fall er et symbol på.

Det viktigste enkeltelement i denne sammenhengen var president Reagans antikommunisme. Han hadde med full rett omtalt Sovjetunionen som «The Evil Empire», og i en viktig tale i Berlin 12. juni 1987 oppsummerte han kort noen av de gode grunner til å være antikommunist, og han avsluttet, til stormende jubel, med følgende oppfordring til Sovjets diktator: «General Secretary Gorbachev, if you seek peace, if you seek prosperity for the Soviet Union and Eastern Europe, if you seek liberalization: Come here to this gate! Mr. Gorbachev, open this gate! Mr. Gorbachev, tear down this wall!»

Alle disse viktige elementene var totalt fraværende i Dagsrevyens omtale av Murens fall i går. Dette er dog som sagt akkurat slik man kan vente seg av den tvangsfinansierte og tidligere monopolkanalen NRK. Og kanskje denne skjeve fremstillingen er et resultat av at våre journalister er sterkt venstreorienterte og gjør alt de kan for å unngå snakke stygt om, dvs. si sannheten om, kommunismen.

Et utsnitt av Reagans tale er å se her: https://www.youtube.com/watch?v=YtYdjbpBk6A

Hele talen er her: https://www.youtube.com/watch?v=5MDFX-dNtsM

Teksten til talen er å finne her: http://www.historyplace.com/speeches/reagan-tear-down.htm