Javel, statsråd

Det var kanskje en gang en tid hvor mange kanskje trodde at politiske beslutninger ble tatt av kloke politikere med en urokkelig integritet en fast ideologisk kurs, og at de baserte sine avgjørelser på basis av omfattende og grundige undersøkelser av relevante fakta foretatt av kloke og rettferdige byråkrater som kun hadde Nasjonens beste før øye.

At det ikke er slik har ofte kommet til utrykk i litteraturen (og vi inkluderer her i dette begrepet ikke bare romaner, men også teaterstykker, film og TV-serier). Dette kommer klart og tydelig til uttrykk i Shakespeares mange stykker om de engelske kongene, men budskapet er kanskje lettest tilgjengelig i vår tid i den engelske komiserien «Yes, Minister», eller «Javel, statsråd» som den het da den gikk på norsk TV.

Serien forteller om den naive og bortreiste Rt. Hon. James Hacker, Esq., som blir utnevnt til statsråd i The Departement for Adminstrative Affairs, og som raskt blir dressert av sin topp-byråkrater Sir Humphrey Appleby til å gjøre det som byråkratene vil og til å sette alle andre hensyn til side. (Hacker ble perfekt spilt av Paul Eddington, mens Sir Humphrey ble godt, men en gang i blant overspilt, av Nigel Hawthorne.)

Serien, som gikk sin seiersgang over hele verden på 80-tallet (vi snakker om den originale serien fra 1980-86, og ikke de senere forsøk på å gjenopplive den), og den er ikke bare svært morsom, den gir også et kurs i hvordan politikk virkelig foregår bedre enn mange av de kursene i statsvitenskap som gis på universitetene verden rundt.

Serien viser at politikerne ofte er hjelpeløse brikker som de erfarne og listige toppbyråkratene lurer trill rundt slik at de ikke fungerer som samfunnets eller partiets representant i departementet, men departementets representant i regjeringen, og at de så å si alltid gjør det som departementets, dvs. byråkratene, foretrekker vil at de skal gjøre – og det er vanskelig for dem å gjøre noe annet når de må basere sine valg og beslutninger på det saksgrunnlag som byråkratene har laget for dem.

Vi kom til å tenke på denne serien da vi på rights.no leste om at regjeringen oppretter en ny «Dialogkonferanse». På rights.no står bla. følgende:

På onsdag [29/10] ble en ny baby født av regjeringen: nasjonal dialogkonferanse. Konferansen skal avholdes årlig og er en slags arvtaker etter KIM (Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene) som er lagt ned.

Da KIM ble nedlagt ble det frigjort 7 millioner kroner og en betydelig andel av dette er etter all sannsynlighet gått direkte inn i den nasjonale dialogkonferansen. Konferansen reklamerer for seg selv med «styrket dialog mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene».

Som kjent koster det å tale i en forsamling. Og særlig hvis du ikke har et manus som er forfattet av byråkratene, slik som [barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig] Horne kom til å nevne («Jeg har fått et langt manus, men først vil jeg begynne med å fortelle en historie …»).

Så selv FrP-statsråder er blitt så dressert av byråkratene at de ikke engang på dette området klarer å skjære igjennom og gå innfor tiltak som innebærer forbedringer og innsparinger og nedleggelser.

For mer om akkurat denne saken anbefaler vi artikkelen Dialogkonferanse: «Dette går aldri»på right.no. (link nedenfor)
.
.
.
.
.
.
.

http://www.rights.no/2014/10/dialogkonferanse-dette-gar-aldri/

http://www.amazon.co.uk/Yes-Minister-Prime-Complete-Collection/dp/B000HX...