… netthetsen er i ferd med å ødelegge en generasjon. Det er tidligere leder i Senterungdommen., Sandra Borch, som hevder dette i Dagbladet.

I artikkelen forteller hun følgende: - Hver eneste gang jeg har frontet en sak eller gått ut med et politisk budskap, skjer det samme: Jeg får kommentarer om utseendet mitt, sykdommen min eller foreldrene mine, forteller Sandra Borch …

Hun forteller at for henne endte netthetsingen med paranoia: På denne tida i fjor turte ikke Borch å gå alene på gata i Oslo.

For i tillegg til grovt sjikanøse mailer og kommentarer på nett, fikk hun anonyme, ordløse oppringninger på telefon hver gang hun gikk inn i leiligheten sin. … Borch måtte ta en lang pause fra rikspolitikken for å komme til hektene igjen.

- Heldigvis har jeg hatt et stort støtteapparat rundt meg, og jeg har selv valgt å bli politiker. Det virkelig skremmende med netthets er hvor utbredt det er blitt blant helt vanlige folk. I dag mottar unge jenter hets daglig i sosiale medier, og vi er i ferd med å få en oppvoksende generasjon som tror det er greit å holde på sånn, sier Borch,

Vi synes at slikt er svært ille. Alle bør kunne fronte sine meninger ute å bli hetset, sjikanert, mobbet, endog drapstruet. Dette burde være selvsagt. Men så å si alle som blir eksponert i media, uansett grunn, kan bli utsatt for slikt; det gjelder sangere, sportsfolk, kjendiser, forfattere, politikere, kvinnelige værpresentatører, etc.

Nå er dette ikke noe nytt: også i tidligere tider ble folk baksnakket, og det forekom at noen sendte anonyme brev til et utvalg mennesker, og til avisredaksjoner med utskjelling etc. av visse personer.

Men omfanget som forekommer i dag er nytt. Spørsmålet er om omfanget bare er resultat av teknologien, eller om det er noe annet som ligger bak.

For 50 eller 100 år siden kunne man med anonyme brev nå ut med sin utskjelling og sitt baksnakk til noen titalls personer. Det var heller ikke en helt ubetydelig jobb å skrive og sende dem. Omfanget var derfor langt mindre enn i dag.

Med Internett kan i dag hvem som helst helt anonymt og svært enkelt nå ut til titusener av mennesker, og kanskje endog mange flere, med utskjelling og latterliggjøring. Og det er også enkelt å henvende seg direkte til hvem som helst. Hvem som helst kan da motta utskjellinger direkte til sin egen e-postkasse, eller man kan bli latterliggjort i bloggkommentarer og debattinnlegg som leses av mange mennesker.

Det er ikke bare utskjelling og latterliggjøring som forekommer; som Sandra Broch forteller forekommer også drapstrusler og lignende. Resultat kan bli, som Borch sier det, at stadig flere sliter psykisk.

Borch påstår følgende: vi er i ferd med å få en oppvoksende generasjon som tror det er greit å holde på sånn…

Det er dette som etter vårt syn er det viktige punktet, og det er bare så vidt berørt i Dagbladets artikkel. Vi vil gjerne si litt mer om dette, men vi vil poengtere at vi ikke her gir uttrykk for et syn, vi vil i denne omgang bare rette fokus mot en problemstilling.

Borch sier at mange av de unge synes det er greit å via nettet komme med grovt sjikanøse mailer og kommentarer, … anonyme, ordløse oppringninger på telefon, [og til og med] drapstrusler.

Hvorfor synes så mange at slikt er greit? Kanskje fordi de fullstendig mangler folkeskikk, empati, medfølelse, og at de i svært liten grad har evnen til å sette seg i andres sted?

Hvor og i hvilken sammenheng er det unge skal lære slikt? Å lære slikt er en del av oppdragelsen. Å lære slike ting er nødvendig, og det skal skje tidlig i livet, det skal skje mens barnet vokser opp.

Normalt skjer oppdragelsen i hjemmet; barn blir oppdratt av foreldrene eller av andre voksne i nær familie. Å oppdra barn er en meget krevende utfordring for de voksne; barn krever kontinuerlig oppmerksomhet og tilsyn og rettledning - ikke det at de voksne må holde på med dette hele tiden, men barn kan når som helst komme i en situasjon når de får behov for veiledning og rettledning fra voksne. Voksne bør da være tilgjengelige, og de bør da ha tid til dette.

Da er det viktig at voksne virkelig er til stede. Å drive slik oppdragelse kan være en utfordring, og er ofte en tålmodighetsprøve for de voksne. At det barn man da er i dialog med er ens eget gjør da denne intense og krevende jobben mer utholdelig og mer givende enn den vil være hvis det er andres barn det er snakk om. Og det er her barna skal lære seg å bli gode og velfungerende mennesker som oppfører seg anstendig og respekterer andre mennesker.

Dessverre står familien svakt i dag; mange barn vokser opp hos kun en av foreldrene, og også blant de som bor sammen med begge sine foreldre så er begge i jobb og barna tilbringer da ikke bare mye av sin tid først i barnehaven og så i skolen, men når de kommer hjem fra skolen kan det i blant ta flere timer før noen voksne kommer hjem fra jobb.

I barnehavene er voksenkontakten ikke stor, der er det bare noen få voksne på 20 barn. At det skal være slik at alle barn skal i barnehave er noe alle de store partiene enige om, men ivrigst i kampen for dette var SV; SV hadde for noen år siden som mål å få til full barnehagedekning, dvs. deres mål var at det skulle være så å si umulig å beholde barneoppdragelsen i familien.

Nå fungerer dette for svært mange helt fint, men kan det være slik at andelen barn som ikke får en god nok oppdragelse i slike institusjoner blir større enn dersom så og si alle barn i stor grad blir oppdratt i familien?

Barna er jo bare i barnehave til de er omkring seks år gamle. Deretter begynner de på skolen. Og skolen er offentlig, med noen få lærere på et tyvetalls elever. Når elevene kommer hjem fra skolen så er det som nevnt ofte ingen hjemme, begge foreldrene ser som regel på jobb, og kommer først hjem noen timer etter at barna er kommet hjem. I denne periode er disse barna uten voksenkontakt.

Det spørsmål vi stiller er altså følgende; kan den reduserte voksenkontakt og den mindre omfattende oppdragelsen som et barn i dag vanligvis får ha ført til at en større andel barn i mindre grad enn tidligere utvikler alminnelig folkeskikk, empati, medfølelse, og at de i mindre grad utvikler evnen til å sette seg i andres sted? Og det at barn kommer hjem til tomt når de er ferdige på skolen fører også til at de har redusert voksenkontakt i forhold til den tid da en av foreldrene var hjemme. Slagordet hele folket i arbeid kan vel også tolkes dithen at det menes at alle skal arbeide utenfor hjemmet og at oppdagelse av egne barn er noe mindreverdig?

Vi bare spør. Vi regner med at ingen andre vil stille dette spørsmålet; er det noe som er en hellig ku i Norge i tillegg til distriktspolitikken så er det forestillingen om at familien er en tvilsom institusjon, at barn har det best i barnehaven, og at både mor og far skal arbeide utenfor hjemmet.

Som sagt, vi gir ikke utrykk for noen mening her, vi bare stiller et spørsmål. Vi er sikre på at de fleste som tilbringer mye tid i barnehave og som etter skolen kommer hjem til tomt hus fungerer helt utmerket når de er ungdommer og når de blir voksne. Men vi bare spør om den reduserte voksenkontakt og den mindre omfattende oppdragelse barn i dag får i forhold til det de kan få i en familie hvor det er noen hjemme hele tiden mens barna er hjemme, kan være en medvirkende årsak til at vi kan få en generasjon som muligens er i ferd med å ødelegges (og dette er Dagbladets formulering) fordi den mangler folkeskikk, empati, medfølelse, og i svært liten grad har evnen til å sette seg i andres sted? Og er det den manglende oppdragelsen som har ført til at vi muligens er i ferd mad å få en ødelagt generasjon?
.
.
.
.
.
..
.
.

http://www.dagbladet.no/2014/06/12/kultur/internett/netthets/robert_asch...