Drosjepolitikk
Ber Stortinget om strengere drosjepolitikk er en overskrift i Aftenposten i går 5/5 (ennå ikke på nett), og utspillet kommer fra Oslos byrådsleder.
Det står ikke så mye om årsaken til utspillet i Aftenpostens artikkel, annet enn at man har et ønske om å heve kvaliteten i taxibransjen og frata løyver fra useriøse taxieiere.
Bakgrunnen er antagelig det vi har sett en god del av i taxinæringen i det siste: mye svart kjøring, dvs. at drosjer kjøres uten at sjåførens inntekt oppgis til beskatning; at det er enkelte sjåfører som er sykmeldt fra en annen jobb eller erklært uføre og mottar trygd/sykepenger samtidig som de jobber svart ved å kjøre drosje; at det forekommer en omfattende pirattaxivirksomhet, etc.
Problemet, slik byrådslederen sier det er at man gjennom taxiforskriften har mange ønsker, men ikke lovhjemmel til å følge opp. Vi kan ikke sette makt bak kravene ….
At det er problemer i taxi-næringen er opplagt. Men disse er utslag av regler som finnes der og på andre områder.
Problemene skyldes et høyt skatte- og avgiftsnivå, noe som alltid fører til skatteunndragelse; de skyldes generøse statlige trygdeordninger, som alltid fører til trygdemisbruk; de skyldes restriksjoner på taxidrift, som alltid fører til at det dukker opp ulovlige konkurrenter; de skyldes regelverk som reelt sett er umulig å håndtere, noe som igjen skyldes at regelverket er omfattende og vedtatt i rykk og napp over en lengre periode; de skyldes en redusert respekt for lov og rett, noe som skyldes dagens politikeres trang til å lovregulere alt og alle i minste detalj – det finnes ikke noe ved menneskers gjøren og laden som politikerne vil lovregulere (alt fra folks røykevaner og sexliv til sukkerinnholdet i syltetøy og agurkers krumningsradius er gjenstand for offentlige reguleringer).
Kort sagt: alle problemene skyldes den sosialdemokratiske mentaliteten, og de utsalg den gir seg i praktisk politikk, dvs. i reguleringer av frivillig produksjon og handel.
Det som kan være skritt i riktig retning for å løse disse problemene er å deregulere, samt å redusere skatte- og avgiftsnivået.
Men denne løsningen er helt utenfor de rammer som sosialdemokratiske politikere er i stand til å tenke på. I stedet velger de å gå motsatt vei, de vil ha ytterligere kontroller og strenge regler.
Denne sosialdemokratiske regleringsiver finner vi altså både hos Oslos byrådsleder Stian Røsland fra Høyre, og vi finner den hos statens representant i denne saken, statssekretær Bård Hoksrud fra FrP.
Det er 100 % sikkert at de tiltak disse to og deres partier går inn for bare vil gjøre problemene enda større, og i tillegg vil det de går inn for føre til at vi får enda flere offentlig ansatte som bedriver den helt uproduktive - og egentlig umulige - virksomhet det er å kontrollere at de som er produktive holder seg innenfor stadig strengere og mer omfattende regler og forordninger.
Som sagt er det reelle problemer av den type vi nevnte over i taxi-næringen, men løsningen på dette er å sette ned skatter og avgifter og å deregulere; da vil lysten til å lure seg unna bli mindre. Offentlige trygde- støtteordninger må bli mindre generøse og etter hvert privatiseres, og dette vil redusere muligheten til å motta slike ytelser uten at man har krav på dem. Alle former for sykepenger og trygdeordninger bør altså legges om slik at de etter hvert blir helt private; da vil de bli mer effektive og mer rettferdige, og muligheten for svindel vil bli kraftig redusert i og med at de som deler ut ikke tror de har en uendelig stor statskasse å hente penger fra.
Videre må det bli fri konkurranse i taxinæringen. Da vil selvsagt problemet med pirattaxier forsvinne.
I en fri taxinæring vil konkurranse føre til at de firmaer som gir den beste kombinasjon av kvalitet og pris få størst omsetning, og kundene kan velge mellom ulike tilbydere for å få sitt transportbehov dekket.
I et fritt marked vil dette skje uten noen innblanding fra det offentlige.
Det ei hovedsak to måter å styre en økonomi på, dvs. det er i hovedsak to måter man kan koordinere produksjon, forbruk, investeringer, arbeid, etc. Enten kan man ha fri konkurranse og la prismekanismen og kundenes valg styre, eller man kan sette denne effektive og rettferdige mekanismen ut av spill ved statlige reguleringer, og da må styringen overlates til byråkratiet.
DLF er for at også taxinæringen skal være fri, og at den skal styres ved kundene og sjåførene og eierne prioriterer mellom de alternativene som finnes. Men alle andre partier, inkluder Høyre og FrP, vil altså ikke ha noe av dette; i stedet vil de at byråkratiet skal bestemme; de vil som sagt ha en strengere drosjepolitikk, de vil ha innstramminger i løyveordningene, og de vil ha mer makt til byråkratene på bekostning av kundene, sjåførene og eierne.
Men dette er akkurat som man kan forvente fra en sosialdemokratisk mentalitet; den vil i stadig større grad innskrenke friheten, og når folk forsøker å slippe unna så innfører man enda flere og strengere kontroller!
.
.
.
.
.
.
.