Oxford-professor og tidligere LO-økonom Stein Ringen kritiserer demokratiet i en kronikk i Aftenposten nylig.

Noen sitater: Demokrati er ingen naturlig styreform. … er demokratiet selv i forvitring? Det tok bare 250 år før demokratiet gikk i oppløsning i det gamle Athen. En helt ny styreform var oppfunnet der folket styrte seg selv. Den statsforfatningen viste seg mektig og effektiv. Velstanden økte, trusselen fra perserne ble avvist og Athen etablerte seg som den ledende makt i den kjente verden. Tidens prestasjoner i arkitektur, filosofi og kunst blender oss den dag i dag. Men da privilegier, korrupsjon og vanstyre fikk fotfeste, gikk lyset ut.

Det skulle ta 2000 år før demokratisk styre ble oppfunnet på nytt – i den amerikanske forfatningen – nå som representativt demokrati. Igjen viste folkestyre seg å være genialt. USA steg til ledende verdensmakt – økonomisk, kulturelt og militært. I Europa ble de autoritære monarkiene og fascistiske og kommunistiske diktaturene overvunnet i tur. I løpet av de siste tiårene har demokratiet spredt seg i verden slik at de gjenværende diktaturene nå utgjør en minoritet av nasjoner.

Det andre demokratiske eksperimentet er nå snart 250 år gammelt. Det har vært like vellykket som det første, men lærdommen fra Athen er at suksess ikke avler suksess. Demokrati er en styreform som må forvaltes med besluttsomhet og som vil forfalle om det ikke næres. I vår tids ledende demokratier, USA og Storbritannia, er det nå forfall. Det er ikke nok å si at disse systemene kan forfalle, de er i forfall. Om lyset går ut i mønsterdemokratiene, vil ikke demokratisk styre overleve i resten av verden

I amerikansk statsstyre er standarddommen nå "dysfunksjonelt". Men det står enda verre til når man ser bak fasaden. De konstitusjonelle institusjonene – Kongressen, presidenten og Høyesterett – skal etter forfatningen samarbeide gjennom maktfordeling. Men dette samarbeidet har forfalt til handlingslammelse, og det amerikanske samfunnet får ikke den styring det trenger. Her er sammenhengen mellom økonomisk overmakt og politisk avmakt påfallende og lett synlig. Ikke-konstitusjonelle aktører suger makt ut av det konstitusjonelle systemet. Lover og budsjetter må fortsatt vedtas i Kongressen, men mer enn tidligere, mye mer, bestemmes det nå i økonomiske maktrom hva som kan besluttes og hvem beslutningstagerne skal være.

Det som har gjort det mulig for politiske komiteer, nettverk, tenketanker, medier og PR- og lobbyorganisasjoner å komme statsmakten i forkant, er det som kalles økonomisk "transgression". Politisk virke er blitt over-kostbart. Kandidater er avhengig av økonomiske sponsorer for å finansiere evigvarende og dyre kampanjer. De som kan og vil finansiere politikk, får da makt. De kan bestemme hvilke kandidater som kan stille – de som er akseptable for sponsorene – og hva de som vinner kan beslutte – det som er akseptabelt for potensielle sponsorer.

Hvis vi hopper over det poeng at USA ikke er et demokrati, men en konstitusjonell republikk, og at det som Ringen kaller handlingslammelse er en sikkerhetsventil i systemet og er lagt inn av grunnlovsfedrene for å hindre maktmisbruk, så er Ringen inne på noe viktig: De vestlige demokratier er i forfall.

For å nevne noen elementer som Ringen ikke legger vekt på: statsgjelden øker, byråkratiet vokser, det er forfall i skole og helsetilstand, korrupsjon og kriminalitet øker, de rike fortsetter å være rike mens levestandarden for de som ligger lavest ikke øker slik som den gjorde jevnt og trutt for noen tiår siden: det er nå et allment akseptert faktum at den neste generasjon vil ha en lavere levestandard enn sine foreldre. Og dette er noe nytt.

Men hvorfor? Ringen sier at det er demokratiet som er i forfall, eller i forvitring som han sier.

På et vis er det riktig, men det er mulig å presisere problemet ytterligere. Hva slags system er det alle disse demokratiene har? Jo, folket velger politikere som skal styre, og disse politikere lover ved hvert valg om ikke gull og grønne skoger så i hvert fall en rekke goder som de skal få mer eller mindre gratis fra det offentlige: en bedre skole, et bedre helsevesen distriktsutbygging, u-hjelp, bedre tilværelse for pensjonistene, satsing på kultur, mindre kriminalitet, etc. (Og de gitte løftene blir stort sett alle brutt.)

Alt dette koster penger, og penger tas inn ved (stadig økende) skatter og avgifter. Men disse inntektene blir etter hvert ikke store nok, staten tar da opp lån - stater tar altså opp lån for å finansiere politikernes valgløfter. Disse lånene må betales tilbake av fremtidens skattebetalere, og altså ikke av politikerne selv.

En rekke land har i dag en gjeld som ligger på fra ca 60 % til ca 140% av BNP, og disse landene er ikke bare PIIGS-landene, men også land som England, Frankrike, Tyskland og USA. Norge er annerledes pga. oljeinntektene, men dersom vi for Norge regner inn statens inngåtte pensjonsforpliktelser så kommer også Norge ut i minus.

Dette vil skape store problemer på sikt for alle disse landene, og de har allerede meldt seg med styrke i f.eks. Hellas.

Det er altså velferdsstaten som er problemet. Man kan si at det er demokratiet som er problemet, slik Ringen gjør, men dette er vagt og upresist.

Ringens kritikk er et uttrykk for at stadig flere ser problemene, men det er ennå et stykke igjen før man kan sette det riktige navnet på problemet.

La oss ta med ett punkt til før vi avslutter: Ringen sier følgende: Det er nå seks år siden finanskrisen startet. Erfaringen fra mønsterdemokratiene så langt er at de privilegerte ikke evner å bry seg og at vi denne gangen ikke har klart å lære. Krisen startet da et avregulert finansvesen i USA og Storbritannia kom ut av kontroll, men kontroll er ikke blitt gjenopprettet. … Athen gikk demokratiet i grus da de rike ble superrike, nektet å følge reglene og undergravde den etablerte styreformen. Nøyaktig der står USA og Storbritannia nå.

Ringen sier at deregulering var årsaken til finanskrisen. Dette er langt fra korrekt. Finanskrisen (i USA) skyldtes dels at staten påla bankene å gi lån til folk som ikke var kredittverdige, og dels at staten (via sentralbanken) tuklet med pengeverdi og rentenivå for å skaffe kortsiktig politisk gevinst.

At bankene i tillegg oppførte seg uansvarlig er også korrekt, men når det finnes statlige sikkerhetsnett og støtteordninger som skal redde alle som får problemene selv om problemene er selvforskyldt, så er dette ordninger som reelt sett fremmer og belønner uansvarlighet.

De problemene som statlig innblanding og statlige reguleringer førte til resulterte i at noen banker fikk problemer, og dessverre gikk da staten inn for å redde disse bankene (Wikipedia: TARP - The Troubled Asset Relief Program, a program of the United States government to purchase assets and equity from financial institutions to strengthen its financial sector that was signed into law by U.S. President George W. Bush on October 3, 2008. It was a component of the government's measures in 2008 to address the subprime mortgage crisis. Og «the subprime mortage crisis» skyldtes at bankene ga lån til folk som ikke var kredittverdige: In finance, subprime lending … means making loans to people who may have difficulty maintaining the repayment schedule). Dette ble da enda et element som forsterket den uansvarlighet som fantes både i bankene og ellers i samfunnet. Reelt sett gikk disse redningsaksjonene ut på at skatter og avgifter som ble betalt av vanlige folk ble øket for å redde bank-eiernes formuer.

Ringen er inne på noe, men setter ikke navn på det som er det egentlige problemet. Men demokratiet - som innebærer at alle (voksne) skal være med på å bestemme alt – er ikke en bærekraftig styreform i og med at dette vil resultere i at et flertall ofte vil støtte en politikk som innebærer at flertallet utnytter mindretallet.

Dette kommer til uttrykk i det systemet som kalles velferdsstaten, et system de fleste tror innebærer at de får et bedre tilbud innen områder som skole og helse og pensjoner enn de ville ha fått dersom de hadde måttet betale for alt selv (delvis gjennom forsikringsordninger), I virkeligheten fører dette systemet til at samfunnet blir rigid og byråkratisk, til at flere kan leve uten å drive verdiskapning på andres bekostning, og derved til at velstandsveksten bremses, og til at byrdene på folk flest blir stadig større.

Ringen burde ha sett dette, men i stedet kommer han med poenger som reelt sett støtter opp om det system som er årsaken til problemene og som bare vil gjøre dem enda mer tyngende, heller enn å fokusere på det reelle problemet som altså er et system som reduserer frihet og ansvar og som støtter opp om alle typer uansvarlig oppførsel.

.
.
.

.
.
.

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Demokrati-er-ingen-naturlig...