Gjeld

Det er selvfølgelig ikke noe galt i å låne penger – hvis det er til noe man virkelig trenger og man er i stand til å betale tilbake. Men å leve på lån? Og å låne så mye at man skylder mye mer enn man kan betjene på en rimelig måte, det er uansvarlig.

Men slik er det praktisk talt alle velferdsstater nå har stilt seg. (Blant de få unntakene er Norge. Norge har en kolossal oljeformue, men dersom man tar hensyn til alle inngåtte pensjonsforpliktelser så er også Norge i minus).

En rekke velferdsstater har nå en gjeld på fra ca 50 - 60 % av BNP, til ca 140 % (Hellas). Men hvordan står det til med den sterkeste og tyngste aktør i verdensøkonomien, USA?

President Obama la for noen få dager siden frem et budsjettforslag for 2015, og det inneholder beregninger som sier at de statlige utgiftene skal øke fra 3,6 trillioner dollar (amerikansk tellemåte) til 5,9 trillioner dollar i 2024. My av denne økningen skal finansieres, som det heter, av låneopptak.

Etter WW2 har USAs gjeld jevnt og stadig økt, bortsett fra da Carter og Clinton var presidenter. At den ikke økte under disse to kom av at man da hadde en «stalemate» hvor Demokratene hadde presidenten og Republikanerne hadde flertall i Kongressen. Dette førte til at nye programmer ble blokkert og til at rammebetingelsens ble stabile, noe som ga forutsigbarhet og som igjen ga betydelig vekst i næringslivet. Men gjelden økte igjen under Reagan og Bush sr., den økte igjen kolossalt under Bush jr., og den har økt enda mer kolossalt under Obama.

Den som la opp til den kraftigste økningen i de offentlige utgiftene var president Johnson, som tok store skritt mht. å øke velferdsstatens omfang i USA, bla. med hans «krig mot fattigdommen», en offentlig innsats som førte til at andelen fattige ikke lenger ble redusert, men holdt seg stort sett konstant – denne innsatsen hadde motsatt effekt av det som var intensjonen.

Gjelden nå mer enn 17 502 100 000 000 dollar (nedenfor linker vi til en som angur gjelden og som stadig oppdateres), og den øker hele tiden. Dette er noe større enn USAs GDP. (Det var utgifter til offentlige velferdstiltak, og ikke utgiftene til krigene i Irak og Vietnam, som har hatt størst virkning på den økende gjelden.)

En slik tilstand kan ikke vare i det lange løp, det vil sannsynligvis ende med forskrekkelse. Dvs. med en kolossal økonomisk krise.

Hva gjør man meg gjeld? Man betaler den tilbake. Men i noen tilfeller kan dette være problematisk: Alle kjenner den gamle vitsen om at dersom du skylder banken 100 000 kr så har du et problem, men skylder du banken 1 000 000 000 kr så er det banken som har et problem.

Hva går pengene til? Velferdsstater er slik at alle skal få mye av staten/det offentlige. Dette skal i utgangspunktet finansieres av skatter og avgifter. Men raskt vil det bli slik at inntektene det offentlige får fra disse kildene ikke er tilstrekkelige, og det tas opp lån. Men politikerne lover mer og mer – de må jo det for å bli valgt, og de tar da opp stadig større lån. Det er derfor gjelden i velferdsstater øker og øker, og må øke.

Dette kan ikke gå bra i lengden. Gjeld må på en eller annen måte betales tilbake, men i dette tilfellet er det stater som har gjeld. Og det er staten som bestemmer hva som skal være penger - om det skal være papir med trykksverte i en bestemt design og som har verdi så lange mage nok tror de har verdi, eller om det f.eks. skal være noe som virkelig har verdi, f.eks. gull. I verste fall kan da staten bare trykke opp så mye penger at den kan betale gjelden, men dette vil i så fall ødelegge pengeverdien, og det vil så ødelegge økonomien - med arbeidsløshet og fattigdom og i verste fall sult og anarki som resultat.

Det var noe slikt som skjedde i Tyskland på 20-tallet, og de fleste vet hvordan det endte: folket ville ha en sterk mann som kunne rydde opp i den tilstanden man hadde på 20-tallet, og det fikk de. Men oppryddingen endte med krig og ødeleggelse.

Å ta opp lån er som regel ikke klokt, og dette har vært kjent lenge: Cicero (106-43 f.Kr.) sa det slik: The national budget must be balanced. The public debt must be reduced. The arrogance of the authorities must be moderated and controlled. Payments to foreign governments must be reduced if the nation does not want to go bankrupt. People must again learn to work, instead of living on public assistance.

Det som skjer i dag er at gjelden øker, og det vil være ødeleggende. Men hva tror de politikere som stadig tar opp mer gjeld? Tror de at dette – låneopptak - kan løse problemene? De tror faktisk at dersom de låner litt til så vil dette få fart på økonomien, det vil gi vekst, og da vil denne veksten føre til økede offentlige inntekter slik at gjelden kan betales. For å si det forsiktig så er dette urealistisk.

Den utvikling man har i alle velferdsstater vil derfor ende med katastrofe dersom den ikke endres. (Men det kan gå rimelig godt dersom man igjen får den tilstand som innebærer at man har en slags langvarig «stalemate»-tilstand som nevnt over, og at denne avløses av et system som er bærekraftig, noe altså velferdsstaten ikke er.)

Hvem har skylden for at utviklingen er blitt som den er blitt og at det kan gå så alvorlig galt? Det er tre grupper som deler skylden: 1) De politikere som tar opp gjelden for å finansiere løfter da ga for å bli valgt har stor skyld. 2) De velgere som stemmer på dem og som tror at det de får fra staten/det offentlige er gratis eller betalt av andre enn de selv, og 3) De intellektuelle som sier at en slik gjeldsoppbyggende politikk har gode effekter i det lange løp når den gjennomføres i praksis.

Hvem er det som er helt uten skyld? Det er de som sier at et system hvor man får ting «gratis» fra det offentlige ikke er bærekraftig og som vil ha et system son er basert på det prinsipp at man ikke skal få velferdsgoder fra det offentlige.

.
.
.
.
.
.

http://www.usdebtclock.org/

ttp://en.wikipedia.org/wiki/National_debt_of_the_United_States