Det kommer stadig oftere artikler som forteller om Europas stagnasjon. Sist ute er artikkelen Nav-byene i Europa i Dagbladet, hvor ingressen forteller at I hele Europa blir det vanskeligere å skape dynamiske byer. Eldrebølge og stigende utenforskap er grunnen.

Hovedpunktene i artikkelen er Europa stagnerer fordi det er for mange gamle som ikke jobber, det er for mange ufaglærte unge, og mange unge er utdannet i fag det er liten bruk for.

Vi siterer: Tar man trikken utenfor sesongen [i en belgisk kystby], må man ikke bli overrasket om man er den eneste personen under 65 år ombord. I middelstore norske byer som Larvik, Moss og Hamar er samme fenomen tydelig: Det bor flere der som er mellom 60 og 65 enn mellom 19 og 24. Og dette er framtida! …

Selv om de fleste norske byer vil beholde en stor ung befolkning, kan vi slå fast at Europas framtid tilhører eldre mennesker.

Og disse eldre, de nyter sitt otium heller enn å starte en «second career» slik mange eldre gjør i USA: I New York er det ingenting som tyder på at det ikke jobbes, selv om det bor mange eldre på Manhattan. Professor Jan Jörnmark, forfatter av boken «Krisen», forteller at mange av USAs seniorer går inn i det man kaller «second careers». De starter bedrifter og realiserer seg selv. Hvorfor dette skjer i USA, mens europeere ikke kan pensjonere seg raskt nok, er et godt spørsmål.

Europa, derimot stagnerer: I EUROPA FØRER den økte ungdomsledigheten vi nå ser i Spania, Portugal og Italia til mer passivitet. Problemet er at markedet for ufaglært arbeidskraft faller. Industrialiseringen skapte en etterspørsel etter ufaglært arbeidskraft som skulle vare i over 100 år. En 16-åring født i 1950 kunne i 1966 reise til sjøs, få seg jobb i en kullgruve eller ta et kort fagbrev og gå inn i stålindustrien. Tidligere måtte en stålarbeider være sterk og tøff. Den gang måtte alt kull og kalk skufles inn i ovnene for hånd og i høyt tempo. Det tok tid og krevde mange ansatte.

Fra 1970-tallet var det ikke lenger nok med ren muskelkraft. Automatiseringen skjøt fart, plutselig kunne man bare trykke på en knapp og så fikk man sporenstreks fire tonn kalk i ovnen. Nå trengtes det kvalifisert arbeidskraft som kunne styre maskinene.

DET BETYR IKKE at det ikke finnes bransjer som har behov for ufaglært arbeidskraft. Varehandelen og servicesektoren er slike bransjer, men alle kan ikke leve av å servere øl til hverandre? Derfor blir markedet for ufaglært arbeidskraft begrenset. …

Det er denne utfordringen europeiske byer igjen står ovenfor med en stigende eldrebølge og et økende utenforskap. Den gang som da er gründerskap det eneste svaret. Byen som tiltrekker seg flest gründere vil bli morgendagens vinner. Gründere utfordrer byens konformitet. De arbeider mer, de arbeider annerledes og har ofte et uortodoks syn på samfunnet rundt seg. De skaper dynamikk og ny næring, og de ansetter sine venner. De byer i Norge med flest gründere har også lavest utenforskap.

At denne beskrivelsen i hovedsak er korrekt er opplagt. Men som i alle slike artikler gis det aldri noen løsningsforslag; det bare konstateres at Europa - eller Vesten - vil gå nedenom og hjem, og at det er bare slike det er, eller slik det vil bli.

Men vi tillater oss å skissere en løsning, men først en kort identifisering av årsakene: 1) Alle unge presses igjennom en enhetsskole som gir samme opplæring til alle. Slikt skaper konformitet (alle private skoler er underlagt omfattende statlige reguleringer som gjør at de kun i liten grad kan avvike fra det konforme). Dessuten er skolen i hovedsak statlig i alle landene i Vesten, og i statlige skoler bremses dynamikk og forsøk med alternative pedagogiske metoder. Dessuten er det slik at når man har et statlig monopol vil den manglende konkurranse føre til at innovasjon og forsøksiver blir redusert.

2) Det å tjene penger og bli rik er sett ned på; «kapitalist» er nærmest et skjellsord selv om det er kapitalister som organiserer verdiskapningen og som gjør velstand mulig - uten kapitalister; ingen verdiskapning og ingen velstand. Idealet for mange i Vesten i dag er ikke å bli rik, men å bli saksbehandler i det offentlige byråkratiet eller å bli akademiker eller å jobbe i en NGO eller å jobbe med bistand eller omsorg - eller kanskje bli kjendis via et reality-show. Enkelte av disse oppgavene er viktige, men det er i liten grad slikt som gir økende velstand.

3) Offentlig byråkrati - i form av skjemavelde og kompliserte regelverk som man må sette seg inn i, og som man blir ilagt strenge straffer hvis man bryter - virker også demotiverende på entreprenørskap og innsatsiver.

4) Generøse støtteordninger til de som ikke jobber fører til at det blir enkelt å ikke ta del i arbeidslivet/verdiskapningen.

5) Høye skatter på de som jobber fører til at motivasjonen til å jobbe /drive verdiskapning blir mindre.

Det er slike forhold, og alle disse er svært utberedt, som gjør at Europa og Vesten stagnerer.

Vi ser at de land hvor man har deregulert, redusert byråkrati og redusert skattenivå, er de som har sterk økonomisk vekst/økende velstand – ett ferskt eksempel er Kina. (USA er noe mindre rammet av disse negative tingene enn Europa, og som artikkelen sier: I New York er det ingenting som tyder på at det ikke jobbes, selv om det bor mange eldre på Manhattan. Professor Jan Jörnmark, forfatter av boken «Krisen», forteller at mange av USAs seniorer går inn i det man kaller «second careers». De starter bedrifter og realiserer seg selv. Hvorfor dette skjer i USA, mens europeere ikke kan pensjonere seg raskt nok, er et godt spørsmål. Svaret på dette gode spørsmålet mener vi er gitt i denne artikkelen.)

Det som må til for å få Europa til å bli en dynamisk region med stigende velstand igjen er altså skattelettelser, dereguleringer, større individuell frihet (som er retten for individer til å bestemme over sin kropp, sin eiendom og sin inntekt), en avvikling av ordninger med statssubsidierte utdannelser, i første omgang reduksjon i offentlige støtteordninger - kort sagt: men må over på et system som i vesentlig grad belønner verdiskapning til erstatning for dagens system som i stor grad belønner de pressgrupper som er populære hos politikere, de som er så sterke at de klarer å få seg definert som en svak gruppe, og de som kan sno seg i jungelen av støtteordninger.

Det er kun DLF som går inn for en slik politikk som vil øke den individuelle friheten, en frihet som er et nødvendig grunnlag for et velstående og sivilisert samfunn. Men så lenge DLF og de konsekvent liberalistiske ideer DLF står for ikke har stor oppslutning, vil utviklingen i Europa fortsette i negativ retning i mange år fremover.
.
.
.
.
.
.
.
http://www.dagbladet.no/2014/02/19/kultur/meninger/hovedkronikk/nav/kron...