Saken vi kort skal kommentere i dag er i seg selv lite viktig, men den er prinsipielt sett interessant.

Utgangpunktet for vår vinkling er at den som ansatt i en institusjon/virksomhet/bedrift bør være lojal overfor den virksomheten han er ansatt i (dette gjelder selvsagt ikke f.eks. dersom institusjonen begår ulovligheter eller opptrer i strid med sitt formål og intern korrigering viser seg umulig). Kravet som slik lojalitet kan skape problemer for de som direkte eller indirekte er ansatte i staten.

Den konkrete saken er som følger: direktøren for Trondheim Kunstmuseum Pontus Kyander hadde skrevet følgende i museets halvårsprogram: nasjonalistpartier – som FrP – er farlige; de bagatelliserer begreper som menneskelig fellesføleløse, menneskerettigheter og likhet.

Dette ble naturlig nok allment kjent, museers halvårsprogrammer har en stor leserkrets, og førte til at kulturministeren personlig tok kontakt med styrelederen for Museene i Sør-Trøndelag for å finne ut hva denne saken egentlig dreide seg om; selv fortalte hun at hun bare skulle bare orientere seg i og med at dette kunne bli en mediesak.

Dette førte til et betydelig oppstyr: debatter på radio TV, store overskrifter i avisene; ett eksempel er Aftenpostens -Dette er vilkårlig maktutøvelse [fra statsrådens side].

Som sagt, saken i seg selv er ubetydelig, dette er storm i vannglass. Men det prinsipielle – som ingen snakker om - handler om forholdet mellom staten og dens ansatte. (Selv om museene formelt ikke er statlige så får de mesteparten av sine inntekter over offentlige budsjetter, og da er de reelt sett statlige.)

Spørsmålet er altså hvilken lojalitet en museumsdirektør bør vise overfor staten, dvs. hva han kan si i sin kapasitet som museumsdirektør om et regjeringsparti.

Hadde dette kun vært et uttrykk for direktørers personlige syn offentliggjort på hans private facebook-konto, ville det ha vært annerledes, men dette ble altså skrevet i en offisiell publikasjon fra museet.

Etter vårt syn bør alle, også museumsdirektører, har full rett til å si akkurat hva de vil hvor og når de vil, og dette inkluderer retten til å ha fordomsfulle og kunnskapsløse meninger om FrP. Men siden dette skjedde i en offisiell publikasjon fra museet så føler statsråden seg, som representant for den reelle eier: staten, forpliktet til å finne ut hva som har skjedd. Og dette førte da til oppslag som at dette er ikke bare maktutøvelse, det er til og med vilkårlig maktutøvelse.

Etter dette er kulturlivet i harnisk. Og de føler at deres frihet er innskrenket. SVs Snorre Valen, som antagelig føler seg kallet til å uttale seg på vegne av alle intellektuelle, sier til og med i Dagbladet at - Ytringsfriheten er krenket. Kyander har fått en kraftig reaksjon fra staten, og det kan avskrekke andre fra å ytre seg fritt .

Dagbladet forteller videre: Valen mener det er uakseptabelt at kulturministeren griper inn ovenfor en kunstinstitusjon på vegne av et politisk parti. Han sier det er viktigste ikke er hva som ble sagt, men at kulturministeren selv tok telefonen ….

- Det er disiplineringen av institusjonen. Det er egentlig ikke så viktig med tonefallet. Reaksjonene har blitt opplevd som en kraftig reaksjon. Det er helt uakseptabelt — merkelig å minne Høyre på at kunst skal være fri.

Høyre vil neppe ha noe annet å si til dette enn unnskyld, vi skal aldri gjøre noe slikt en gang til. Beklager!, men vi i DLF kan si følgende:
Selvsagt skal kunsten være fri. Selvsagt skal alle kunstnere og alle andre kunne gi uttrykk for akkurat de meningene de måtte ha uansett hvor sofistikerte eller primitive de er. Men det blir problematisk når de sprer sine meninger i fora som er finansiert av staten på vegne av institusjonen.

DLF mener at staten skal være regelgiver og dommer, og at det da blir problematisk at staten også er spiller.

Denne saken, som altså i seg selv er bagatellmessig, viser at det er problematisk at staten finansierer åndslivet, dette vi kunne legge begrensninger på kulturarbeideres ytringsfrihet.

Løsningen på dette er å frikoble kunsten og alle institusjoner fra staten, dvs. at de ikke skal motta bidrag fra staten.

DLF vil derfor at alle kunstnere og alle kulturinstitusjoner skal leve av inntekter de selv genererer enten ved salg av verker eller billetter eller annet, eller via sponsormidler, og de ikke skal motta statsstøtte. (I praksis vil vi gå inn for at statlige bidrag på dette området gradvis skal reduseres over en tidsperiode.)

Kun dette kan sikre et fritt og uavhengig kulturliv, et kulturliv hvor man ikke risikerer å frykte at dersom man gir uttrykk for meninger som kan krenke noen som representerer staten så kan man risikere å miste sine inntekter.

.
.
.
.
.
.
.

http://www.dagbladet.no/2014/02/13/kultur/kulturpolitikk/thorhild_widvey...