I etablerte miljøer blir Norge ofte fremstilt som verdens beste land, slagord som Det er typisk norsk å være god er velkjente.

Det er sosialdemokrater, hovedsakelig i Ap, som har styrt utviklingen etter krigen, og denne perioden er så og si overalt fremstilt som at vi stadig går oppover på en stige som bare fører oss høyere og høyere.

Men tiden fra ca 1945, perioden hvor velferdsstaten ble bygget opp, er sett på som en suksesshistorie i verdenshistorisk sammenheng. (Enkelte vil kanskje si at Sverige i en periode lå foran, men utviklingen i Sverige vil vi muligens ta opp ved en senere anledning).

Det var Einar Gerhardsen som var statsminister i mesteparten av tiden fra 1945 til 1965, og han er blitt landsfaderen fremfor noen. Den politikken han førte har i dag nærmest universell oppslutning, og de økonomer som var blant de som utarbeidet den økonomiske politikken, folk som Ragnar Frisch og Trygve Haavelmo, ble begge tildelt Nobels minnepris i økonomi.

Inntrykket man får er at denne perioden er en ubetinget suksesshistorien
Men var det virkelig slik? Vi ble nylig gjort oppmerksomme på en fersk artikkel som forteller ting om utvikling etter 1945 som man sjelden ser omtalt.

Temaet for artikkelen, “Ragnar Frisch and the Postwar Norwegian Economy” av Arild Sæther og Ib E. Eriksen, er dog noe annerledes enn det som er vårt fokus her: vi oppgir en link til artikkelen nederst og anbefaler alle å lese den.

Vi gjengir først noen sitater fra artikkelen.

Frisch became increasingly insistent that economic life be strictly regulated. In a 1947 article in the Norwegian journal Samtiden he wrote: “Studies of the modern economic machinery have made me completely convinced that if this machinery is left to itself, it will according to its nature have to go through convulsive spasms and periodically spread sorrow and misery to large groups of the population … The modern capitalistic system will go through the most terrible economic convulsions if it is permitted to develop under extreme freedom. And he, without predicting the exact time, claimed that an economic catastrophe would surely come in the United States. Frisch claimed that we want to have “full democratic control” of this system of a regulated economy. But to achieve full democratic control we need to educate people so they can understand the main features of the economic relations. And as a consequence we need to increase the number of students in economics.”

Frisch mener her at det frie marked vil føre til kriser og at det derfor må reguleres.

En av Frischs elever var Leif Johannesen. The other major figure was Leif Johansen (1930–1982), who at age 18 entered the University of Oslo and later became an assistant to Frisch. From 1951 Frisch and Johansen worked closely together. Unlike Haavelmo, Johansen shared with Frisch not just the planning spirit but an aggressive, forward-looking ambition. When Frisch retired in 1965, Johansen took over his chair. Johansen’s doctoral dissertation, A Multi-Sectoral Study of Economic Growth (1960) became the foundation for long-term economic planning by the Ministry of Finance. With Johansen, economic planning became a very strong discipline at the Institute. His lectures (collected in Johansen 1977) became the standard work to be used by students as well as economic planners in Norway. Johansen was a member of the Norwegian Communist Party and defended the Party in radio discussions in parliament elections, but he promoted his ideas within the context of a democratic society. Still, he strongly favored a Soviet-type planned economic system and in writing he fought vigorously against free trade.

Leif Johansen, en annen viktig person som la premisser for en generasjon av økonomistudenter, var altså kommunist, ville ha en økonomi av den typen de hadde i Sovjet, og kjempet ivrig imot fri handel.

Denne reguleringsiveren fortsatte det kontrollregime som i Norge ble innført av Nazistene: Note the remarkable belief in the ability to govern, regulate, and control markets, and an equally strong will to use the necessary planning instruments. Decisions that had, prior to the Nazi occupation, been left to each individual player in the market would now be decided centrally by the government and its bureaucrats.

De føringer som ble lagt på økonomien rett etter krigen var, ifølge en historiker som siteres i artikkelen, a step on the way to a permanent form of a planned economy.

The Economist skrev i 1953 at Norway could not any longer be counted among the countries that had a liberal economic system

Frisch skrev følgende i Aftenposten I 1959: If the western democracies persist in basing their economy on the free market they will soon be ousted by the eastern countries who now prepare themselves for an expansion under full utilization using rational and flexible economic planning.

Frisch mente altså så sent som i 1959 at kommunistlandene ville gå forbi de vestlige land i velstandsutviklingen.

Men Norge ble medlem i frihandelsorganisasjoner som GATT og OEEC, og dette la noen begrensinger på reguleringsiveren

Men hva førte dette til? Ble velstanden i Norge bedre pga alle reguleringene?

Fra artikkelen: “The defects in the long-run [of such policies] lead to waste of economic resources.” It suggested that the defects were sufficiently serious to justify re-examination of the methods used for intervening in the financial markets. The study warns in particular against direct fixing of interest rates: “When carried out to the extreme, direct fixing of rates is obviously incompatible with the concept of the market.” It reported that cases where the financial authorities dictate the entire structure of monetary and credit policy are rare: “The systems existing in Spain, Greece and Norway probably come closest to this” (OECD 1967). Norway found itself in the company of two countries that were, at the time, dictatorships.

Hva ble resultatet? Det står mer om dette i artikkelen, men la oss her bare det artikkelen sier om økonomisk vekst i Norge kontra andre vestlige land: The yearly economic growth in average GDP per capita, in fixed 1985 international prices, was in Norway from 1950 to 1960 2.6 percent. This is lower than the average of 3.3 percent for all OECD countries. It is on par with Sweden, Denmark and Iceland, but lower than Finland, which had an annual growth of 4.0 percent.

From 1960 to 1973 average yearly economic GDP growth per capita for all OECD countries was 4.0 percent. The growth in Norway during this period was at 3.7 percent. This is again lower than Finland’s at 4.3 percent, and on par with Iceland at 3.7 percent, but higher than Denmark at 3.5 percent and Sweden at 3.1 percent.

Så alle reguleringene førte til at veksten i Norge ble lavere enn gjennomsnittet for OECD-landene i perioden 1950 – 1973. (Etter dette kom oljen og veksten i Norge ble større.

Artikkelen sier følgende: The economic growth in Norway in the 1950s and 1960s cannot therefore … be interpreted as the result of a particularly successful economic policy. Nevertheless, a ‘success’ interpretation has often been maintained by economic historians such as Einar Lie ... and Fritz Hodne ... and it has also been reflected in socialist and social democratic memoirs, for example that of Gerhardsen....

Så selv om Norge viser en svakere økonomisk utvikling enn andre land det er naturlig å sammenligne med, sier historikere og politikere som regel at den norske økonomiske politikken var en suksess.

Forfatteren av artikkel kommer også med et viktig punkt til: de ser på investeringene. Mengden investeringer i Norge var høyere en i mange land omkring, og hvis vi tar dette med i betraktning er de økonomiske resultatene i Norge enda svakere: Another economist at the Institute of Economics, Johan Vogt ... also asked why, in light of Norway’s high investment ratio, economic growth was so low. He even made a computation showing that if we had the same
relation between investment ratios and economic growth as the other countries in Western Europe we should have had 6.2 percent yearly growth in GDP.32 The actual growth rate was only 2.6 percent! Year after year Norwegians sacrificed better living (consumption) to pay extra for only average growth rates.

Så denne gjennomgangen – og da tenker vi på artikkelen og ikke vårt meget korte sammendrag - viser enda en gang at styring og reguleringer bremser økonomisk vekst.

Den viser også at historikere som regel er lite objektive når de skriver om dette; den viser at mange historikere vinkler sin fremstilling slik at en fiasko fremstilles som en suksess – bare for å få det til å se ut som om frihetsfiendtlig politikk gir gode resultater. Dette er dessverre noe som forekommer svært ofte.

Som sagt, vi anbefaler alle å lese artikkelen, som er lenket til nedenfor.

.
.
.
.
.
.
.

http://econjwatch.org/articles/ragnar-frisch-and-the-norwegian-postwar-e...