Minoritetskvinner vil ikke ta praksisplass eller jobb i kantiner hvor det serveres svin, [i] butikker hvor det selges øl, eller [i] sykehjem hvor de må stelle menn skriver Aftenposten, og mener «muslimske kvinner» der hvor de skriver «minoritetskvinner» - kvinner med en annen bakgrunn enn islam har ingen problemer med å servere svin eller øl.

Og selvfølgelig har disse kvinnene all rett til ikke å ta jobber som innebærer at de må utføre handlinger som er i strid med deres religion. Vil de ikke servere svin så har de all rett til å la være.

Men det er ikke dette som er problemet. Vi siterer videre fra artikkelen: noen innvandrere nekter å ta … jobb[er] fordi de ikke passer med deres tolkning av islam. Den som sier dette er en frustrert Nav-leder som ønsker å være anonym…

Så poenget er essensielt sett at disse kvinnene ikke vil ta en jobb som er slik at de må håndtere svinekjøtt, men de skal allikevel motta støtte via Nav.

Nav er en ordning som bla. innebærer at det gis økonomisk støtte til folk som ikke kan arbeide. Slik ordninger er et gode (vi i DLF mener dog at de bør være private) – men hva legges i uttrykk som «kan ikke arbeide»? Hvis man er for syk til å arbeide så er det bare rimelig at man bør få en slags støtte eller trygd. Men hva hvis man av andre grunner ikke vil eller «kan» arbeide, skal man da få trygd? Hvor skal grensen gå mellom det å være i stand til å arbeide og å være for syk til å arbeide eller å ikke ville ta vise typer arbeid av etiske grunner? Dersom slike ordninger hadde vært private ville det vært en avtale mellom forsikringsselskapet (og det er det Nav egentlig er) og brukeren om hvor grensen skal gå mht. slik ting (selv om standardkontrakter antagelig vil dominere).

Men når denne type ordninger er statlige vil politikk komme inn i bildet, og slike grenser vil da stadig bli skjøvet i retning av å bli mer og mer ettergivende overfor de som vil ha trygd; de vil bli mer og uthulet, og systemet vil bli mer og mer kostbart.

At man som i dag skal bli kategorisert som «ikke i stand til å jobbe» og derfor fortjener trygd når begrunnelsen er at man ifølge sin religion ikke kan håndtere svinekjøtt, er bare absurd. Men det er slik statlige ordninger må ende opp. Disse statlige ordningene styres av politikere, politikere vil ha stemmer, og da kan de ikke støte store velgergrupper fra seg. Derfor er de ettergivende overfor alle som kommer med krav overfor det offentlige. Og derfor vil statlige utgifter hele tiden stige, samtidig som skattetrykket stiger.

Nå sies det videre i artikkelen at Nav kan foreta innskrenkninger i utbetalt støtte dersom folk ikke vil ta jobber som anses som passende, men all erfaring tyder på at slikt skjer sjeldent, og dessuten er sosialhjelp noe alle har krav på uansett dersom de trenger det.

Så vår vurdering er at dette problemet – at folk som er friske og i stand til å jobbe kan bli stående utenfor arbeidslivet fordi de har spesielle grunner f.eks. hjemlet i religion – bare vil øke fremover.

Som sagt, man bør ha full rett til å nekte å jobbe med svinekjøtt og alkohol dersom dette er i strid med ens religion, og dersom de støtteordningene man da evt. hadde krav på fullt og helt var private så hadde dette ikke vært noe problem i det hele tatt.

Men når folk som ikke vil ha slike jobber har krav på å bli godt forsørget av skattebetalerne så viser det bare at ordningen er absurd.
.
.
.
.
.
.
.
.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Noen_-spesielt-kvinner_-er-ikke-...