Amnesty kritiserer Norges behandling av transpersoner forteller VG i en stor overskrift i går. Artikkelen forteller videre: Norge er et av sju europeiske land som kritiseres for brudd på menneskerettigheter i en rapport om transpersoner som Amnesty la fram i København tirsdag ettermiddag.

… Norge bryter med flere grunnleggende rettigheter når det gjelder behandlingen av transpersoner.

I rapporten krever Amnesty at Norge sørger for å få på plass lovregulering av prosessen med å skifte juridisk kjønn. Juridisk kjønn er det kjønnet man får tildelt ved fødselen og som registreres i Folkeregisteret. I dag er juridisk endring av kjønnsstatus knyttet til en administrativ praksis som ble etablert på 1970-tallet og som gir helsevesenet det avgjørende ordet.

- I Norge kan transpersoner bare endre juridisk kjønn hvis de blir diagnostisert med psykiatrisk lidelse og deretter underlegger seg omfattende hormonbehandling og ikke minst godtar tvangssterilisering. Amnesty krever en åpen, tilgjengelig og rask prosess for å skifte kjønn på bakgrunn av den enkelte persons kjønnsidentitet. Og vi krever at det å være transperson ikke knyttes til en psykiatrisk lidelse, sier [Patricia Kaatee, som er politisk rådgiver i Amnesty].

Kaatee sier at Norge har valgt å gi helsevesenet en rolle som portvokter for personer som har et annet opplevd kjønn enn det de ble tildelt ved fødselen. - Prosessen bør kunne utføres omtrent like raskt som det i dag er mulig å skifte navn, mener Kaatee.

Artikkelen forteller også at Amnesty-rapporten anslår at det finnes 1,5 millioner transpersoner i Europa. En rapport fra EUs kontor for diskriminering viste at mange transpersoner forteller om diskriminering og vold. 29 prosent sa at de opplevde diskriminering knyttet til jobbsøking eller på arbeidsplassen det siste året, og 35 prosent fortalte at de hadde blitt utsatt for vold eller trusler om vold siste fem år. Det fortelles også om 84 drap på transpersoner i Europa siden januar 2008.

La oss aller først si at det er svært ille at slike mennesker blir usatt for trusler og vold. Men dette er enda et svakhetstegn ved rettsapparatet i velferdsstaten; i alt for stor grad lar det – politi- og rettsapparat - være å ta seg av reell kriminalitet i et omfang som er en nødvendig forutsetning for å opprettholde en trygg rettsstat.

For det andre vil vi si at for de som virkelig ønsker det burde det ikke være noen statspålagte eller byråkratiske hindringer for å skifte kjønn. Dersom man føler seg som kvinne, men er født med en mannskropp (eller motsatt), burde det ikke være noen formaliteter i veien for at man skal kunne skifte kjønn (skifte kjønn innebærer vel å foreta operasjoner som innebærer at man endrer kroppen slik at man får de kjønnslige kjennetegn som er i samsvar med det kjønn man føler at man har/er).

Vi er ikke eksperter på slike spørsmål, men vi vil tro at det er feil å klassifisere et ønske om å skifte kjønn som en psykiatrisk lidelse, slik dagens norske regelverk innebærer.

Vi forstår det også slik at dersom ønsket om å skifte kjønn blir klassifisert som en psykiatrisk lidelse så vil man få en kjønnsskifteoperasjon gratis, dvs. betalt av skattebetalerne.

Men vi vil også her mene at man aldri har noen rett til å få noe på skattebetalernes regning (annet enn beskyttelse mot kriminalitet).

Vi vil også tro at en ønske om å skifte kjønn, som kan være svært sterkt, endog livsviktig, hos de det gjelder, antagelig er noe som sjelden forekommer; mao. vil vi tro at antallet som ønsker noe slikt vil være svært lite.

Dersom man kan få slike operasjoner på skattebetalernes regning viser dette at det ikke er noen grense for hva velferdsstaten skal ta seg av, dvs. at det ikke er noen grense for hva som skal finansieres av skattebetalerne. Og da er det ikke overraskende at velferdsstatens utgifter øker og øker og øker – til det til slutt ender med forferdelse, dvs. at det ender med utbredt fattigdom når det offentliges inntekter (i form av skatter og avgifter) til tross for stadig gjentatte økninger ikke lenger klarer å holde tritt med utgiftene. (Norge har pga. inntektene fra oljen ikke kommet dit hvor utgiftene er langt større enn inntektene, men alle andre velferdsstater har en enorm stor statsgjeld.)

Vi er altså sterkt for at de som ønsker å skifte kjønn skal få mulighet til å få utført de operasjoner som er nødvendige. Vi mener at et slikt ønske ikke er et tegn på en psykisk lidelse. Men vi er også imot at slike operasjoner skal betales av skattebetalerne: vi vil at også de som ønsker å skifte kjønn skal betale sine egne utgifter (som regle vil denne type regninger dekkes via forsikringsordninger), og at heller ikke disse skal kunne velte sine utgifter over på skattebetalerne.

.
.
.
.
.
.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10121536