Historien er blitt velkjent: en 90 år gammel mann skal bli straffet (eller i hvert fall bøtelagt) for ikke å ha fulgt et pålegg om å ha en redningsvest i båten sin. VG forteller:

Den 90 år gamle mannen fra Forra i Nordland sparte ikke på kruttet da politiet og Kystvakten skulle kontrollere båten hans onsdag. Om bord i Kystvaktens lettbåt var også en journalist fra avisen Fremover, og avisen skriver fredag om den fargerike fiskeren.

Ifølge lokalavisen snakket Pedersen og politiet noen runder om vær, vind og fisk før politiet dristet seg ut på dypt vann og spurte om 90-åringen hadde en redningsvest om bord.

- Ka du sa? Flytevæst? utbrøt den erfarne fiskeren - før han fortsatte med å trekke garn.

Så startet en oppleksing av politiet og Kystvakten så full av ramsalte kraftsalver at Fremovers journalist mener det ville ført til umiddelbar domfellelse lenger sør i landet:

- Det går da vel faan ikkje an å klæ sæ vækk fra å drokne? Og ka i all verden ska æ med flytevæst i båten hvess æ dætt i havet? Kæm dåkker meine æ ska rope tell for å få dem tell å klæ han på mæ? Hæ?

- Om æ e villig te å vedta et forenkla forelegg? Nei gu om æ gjør!

- Æ betale faan ikkje bot førr ikkje å ha væst!

- Æ ska si dæ; Æ har lekt i fjæra sia æ gikk i kortbokse! Å æ va faan ikkje gamle karn før æ blei sendt på havet førr å ro kokfesk tell famellien. Så ska nånn fortælle mæ at æ ska ha flytevæst?

- Æ må no flire! Det e no mye rart som foregår!

Selv om Pedersen hadde langt flere år på baken enn myndighetens utsendte, var det politiet og Kystvakten som hadde loven på sin side; det er påbudt å ha flyteutstyr tilgjengelig i båt. Pedersen fikk tilbud om å vedta et forenklet forelegg, men nektet. Dermed ble han anmeldt.

Vi må si at vi har stor sympati for fiskeren. Men det er det prinsipielle som er mest interessant.

Dagens Norge er organisert slik at staten skal ta seg av det meste – staten hjelper oss bla. hvis vi blir syke eller skadet eller utsatt for ulykker (poenget om at hjelpen ofte kommer sent og ofte ikke er så veldig god lar vi ligge). Dette er hjelp vi skal ha krav på fra statens side. Men er slike tiltak uten kostnad? Nei, for det første er vi tvunget til å betale meget dyrt for dem gjennom skatter og avgifter, men kanskje viktigst her: staten pålegger oss å oppføre oss slik at risikoen for å bli rammet av noe blir redusert.

Skal staten helbrede oss «gratis» når vi blir syke er det vel bare rimelig at staten pålegger oss å ta forholdsregler slik at vi reduserer sannsynligheten for å bli syke. Hvis staten skal redde oss ved ulykker er det rimelig at staten pålegger oss å redusere sannsynligheten for å bli rammet av en ulykke. Og dette er en reduksjon av den enkltes frihet.

Dette er nå gjennomført i Norge meget stor grad, og alt tyder på at dette er en tilstand som stadig blir styrket. Det er derfor det stadig kommer ytterligere begrensinger i den enkeltes frihet. Dette hører også intimt sammen med det poeng at den enkeltes ansvar for seg og sitt blir forminsket.

I dette tilfellet er det ved lov pålagt å ha redningsutstyr – noe som er en god ide, men dette er ikke poenget her; poenget er at slike ting bør være opp til den enkelte å avgjøre. (Et moment som bør bemerkes her er at slike ting også kan høre inn under avtaler mellom den enkelte og hans forsikringsselskap, dersom han velger å tegne en forsikring.)

Lovpålegg reduserer altså dermed den enkeltes ansvar for seg og sitt, og dette er alltid negativt; et samfunn preget av stadig økende ansvarsløshet og ansvarsfraskrivelse er ikke en tilstand som er etterstrebelsesverdig.

La oss nevne et annet poeng til slutt: denne saken er blitt viktig prinsipielt sett når offeret har satt seg til motverge, men den konkrete saken er ikke viktig for staten. Statens representanter burde ha sett igjennom fingrene med denne saken; de burde ikke ha engasjert seg i det hele tatt. Men denne type holdning i en slik sak ville ha forutsatt en romslighet og et format som åpenbart ikke finnes hos mange av de som representerer staten. Dette er altså det andre poenget: jo mer av slikt tull som staten bestemmer, jo større maktapparat trenger man, og jo flere små mennesker vil havne i maktposisjoner. Dette er faretruende for alle som synes at livet skal leves med romslighet og storsinn.

Denne 90-åringen er ingen pushover; han vil nok vise seg å være vanskelig å få has på av maktmenneskene, men vi tenker med gru på alle de som er mindre ressurssterke enn denne mannen, og som lett blir sjanseløse kasteballer i kompliserte og intrikate byråkratiske systemer som maktmennesker elsker å bolte seg i.

DLF er absolutt for at man bør sikre seg mot ulykker så godt det lar seg gjøre, men vi mener også at det er opp til den enkelte å vurdere hva som er nødvendig eller ønskelig i konkrete situasjoner. Og dersom noen ikke vil så bør de ha full frihet til å la være.

.
.
.
.
..
.
.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10106206