Det er et svært viktig tema Dagbladets Marie Simonsen tar opp i en kommentar nylig: Trusler mot politikere og journalister er sterkt økende. Hvorfor gjør vi ingenting med det? …

Denne uka startet svenske Expressen en ny serie kalt «Demokratihotet». Avisa har gransket omfanget av trusler og sjikane mot svenske politikere, både i riksdag og landsting. Resultatet har med all grunn vakt oppsikt. 28 prosent svarte at de som politiker hadde vært truet, trakassert eller utsatt for vold. Hele 15 prosent sa de unngikk å behandle saker av frykt for represalier. 202 politikere sa de vurderte å forlate politikken av frykt for seg og sin familie.

Tall kan alltids stilles spørsmål ved. Det er historiene bak som virkelig har sjokkert nabolandet. Det er ikke snakk om litt ubehagelig nettsjikane, selv om den også florerer og kan være ødeleggende nok for dem det rammer, men om alvorlige trusler og voldsepisoder. Flere politikere har for første gang stått fram og fortalt om fysiske angrep, om ramponering av biler og eiendom, om vedvarende trakassering i form av drapstrusler og avføring i posten. Det har ikke bare gått ut over dem selv, men også familien. Derfor vil flere av dem trekke seg.

De mest alvorlige tilfellene er selvsagt kjent. Når en kommunalpolitiker blir slått ned, eller bilen tent på, blir det etterforsket og omtalt i pressen. Men Expressens reportasjer tyder på at de bare er toppen av et isfjell, og at de fleste trusler og hendelser aldri når offentligheten.

Serien har dessuten avslørt at det ikke bare er politikere som er utsatt. Ikke minst journalister har en stadig tøffere arbeidsdag.

Er det samme tilfellet her? Det er liten grunn til å tro Norge er forskånet for en slik utvikling. …

Det er ikke urimelig å tro at antallet tilfeller av slik trakassering og angrep har øket de siste årene. I stedet for bare å omtalte noen utvalgte enkelttilfeller, slik det var vanlig tidligere, er det nå kommet mer prinsipiell omtale av dette i pressen; f.eks. grep en rekke kvinnelige politikere for noen måneder siden til pennen og hevdet at de stadig blir utsatt for ekle henvendelser fra publikum, både i form av SMSer, e-poster, anonyme brev og kommentarer til blogginnlegg.

Og la oss ha sagt med en gang: den slags personangrep er totalt uakseptable. Er man uenig med en politikere så kan man gi uttrykk for sin uenighet på en saklig måte ved et egnet tilfelle; men å sende sjikanerende meldinger eller trusler er totalt uakseptabelt.

Nå er det prisverdig at Dagbladets Marie Simonsen tar opp angrep på politikere og journalister på en prinsipiell måte, men det er enkelte relevante eksempler fra Norge hun så vidt vi kan se ikke nevner: mens Kristin Halvorsen var finansminister var det en som kastet en kake på henne (og det samme skjedde med Sverigedemokratenes leder Jimmie Åkesson for noen uker siden). Nå kan dette virke relativt uskyldig, men også slike angrep er ikke bare svært krenkende, de setter også den som angripes i en meget angstfylt situasjon - den som blir angrepet vet ikke før etter at angrepet hva det var som ble kastet mot ham eller henne – var det en bombe?, var det syre? Å utsette noen for noe slikt er grovt kriminelt.

Og vi må også nevne at enkelte FrPere har fått øl helt over seg, og også dette må regnes som trakassering, og likeledes er enkelt rapperes oppfordring om nærmest å drepe FrPere ren trakassering – slike ting hører med i det feltet Marie Simonsen tar opp i sin kommentar, men av en eller annen grunn nevner hun ikke disse tilfellene. Og vi kan ikke tro at hun er blitt mer opptatt av temaet bare fordi en tilsvarende type angrep nå har rammet henne selv.

Men hvorfor er det blitt så mye av slikt i det siste? Og hvorfor tar politiet/rettsapparatet så lett på slike saker?

Det er enkelt å svare på det siste. Rettsapparatet tar lett på slike saker fordi det tar lett på alle typer reell kriminalitet. Dette har å gjøre med at individer i samsvar med dagens utbredte moralsyn i liten grad skal holdes ansvarlige for det de gjør. Videre er det slik at flere enn tidligere ikke praktiserer alminnelig folkeskikk. Dette kan komme av at oppdragelsen er mangelfull; nå er det jo slik at denne type oppdragelse primært bør skjer i familien, men når familien er svekket og alt for mange foreldre i for liten grad tar seg av sine barn i den grad det er nødvendig og overlater store deler av oppdagelsen til barnehave og skole, dvs. til det offentlige, som sjelden gjør ting godt, vil flere personer tidlig i voksen alder utvise bøllete adferd overfor andre mennesker.

Et annet element som kan nevnes her er vektleggingen av følelser i motsetning til rasjonell tenkning og argumentasjon; de som sjikanerer og fremsetter trusler gir jo bare uttrykk for sine følelser, og mange vil si at i utgangspunktet er dette riktig å gjøre.

DLF tar selvsagt sterk avstand fra slik trakassering av politikere og journalister. De aller fleste politikere er anstendige og velmenende mennesker som bruker store deler av sin fritid for å arbeide for noe de mener er best. De fortjener ikke å bli utsatt for trakassering og trusler. Er man uenig bør man enten ignorere dem, eller argumentere saklig mot dem.

De som fremsetter trusler bør etterforskes, og dersom det viser seg at truslene er i nærheten av å være reelle, eller dersom truslene fortsetter etter en advarsel, bør gjerningsmannen straffes strengt, dvs. settes lenge i fengsel. Også de som driver med sjikane bør behandles på samme måte.

DLF tar sterk avstand fra den politikken som føres i dag, og de grunnleggende ideer den bygger på. Det er enkelte elementer blant disse grunnideene som både gjør den omfattende trakasseringen av politikere mulig, og som innebærer at, som Simonsen sier, vi gjør ingenting med det.

Til slutt vil vi si at dette er bare ett utslag av svært mange som viser at det er noe fundamentalt galt med de verdiene dagens samfunn bygger på, og at man ikke kommet noen vei ved å gå løs på symptomene, det som må til er fundamentale endringer.

.
.
.
.
.

http://www.dagbladet.no/2013/12/01/kultur/meninger/ideer/sondagskommenta...

http://www.tv2.no/nyheter/dokument2/slik-hetses-og-trues-disse-kvinnene-...