Byråkrati

Høyre vil ikke redusere byråkratiet. Dette sier kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner i VG; byråkratiet skal riktignok effektiviseres, men dette er en oppgave som langt større folk enn Sanner tidligere har forsøkt helt uten hell. Her er sitatet fra VG: - Nei, vi er ikke ute etter å kutte antallet byråkrater, men å gjøre byråkratiet mer effektivt.

Men hva er byråkrati? Det virker som om noen tror at det er det samme som administrasjon, eller det samme som offentlig administrasjon, eller det samme som sendrektig administrasjon. Men det er det ikke. Byråkrati er en måte å styre på, det er en måte å fatte beslutninger eller vedtak på.

Byråkrati er en styringsmåte som forutsetter at hovegrunnlaget for beslutningen som skal tas er å finne i et (omfattende) regelverk. I det offentlige er dette grunnlaget detaljerte lover og forskrifter og rundskriv (og i blant må man også, hvis lover og forskrifter ikke er tydelige nok, ty til forarbeidene til lovene, dvs. utredninger, debatter i Stortinget, etc).
Alternativet til dette er å fatte beslutninger på basis av det prinsipp at en handel ellet transaksjon skal lønne seg for begge (alle) de involverte parter.

La oss se på noen eksempler. Anta at du vil bygge et hus. Normalt kjøper du da en passende tomt, du betaler selgeren det han vil ha, og du bygger. Det er dette som er metoden i et fritt system. Men i et byråkratisk system må du søke om byggetillatelse, du må passe på at tomten er regulert til det formål du er ute etter eller du må få tomten omregulert, osv. Det er byråkratiet som fatter beslutninger om dette ut i fra det gjeldende regelverk. Dette kan ta lang tid fordi det regelverket byråkratiet må forholde seg til er svært omfattende og komplisert.

Et annet eksempel: innvandring. I et fritt system kan man bare komme, men man må selv betale for sitt opphold ved å kjøpe eller leie en bolig. Man kan også få dekket sine boutgifter ved frivillige bidrag. I et byråkratisk system derimot får man bolig og en rekke andre utgifter dekket av det offentlige, men det er et omfattende regelverk som avgjør hvorvidt man får bli eller må reise tilbake. Og som vi alle vet, slik saksbehandling i byråkratiet kan ta mange år. I mellomtiden sitter innvandrerne og venter og venter og venter. (Disse innvandrerne kalles i dag som regel asylsøkere, e.l. – regelverket er slik at vanlig innvandring ikke skal skje, mens det er en plikt å innvilge asyl dersom innvandreren oppfyller kravene i regelverket). Innvandrere kan også få opphold på humanitært grunnlag, ved familiegjenforening, etc. I alle slike tilfeller fattes beslutninger om opphold på byråkratisk vis.

Enda et eksempel: helsetilbudet i Norge i dag er det som kalles gratis, dvs. det betales ikke direkte eller gjennom private forsikringer, det betales via skatter og avgifter på alt alle kjøper, og det er ingen sammenheng mellom det man får ut og det man betaler inn. Dette medfører at tilbudet er regulert av et meget omfattende regelverk, og du får kun det som regelverket tillater. Byråkratiet avgjør om det du ønsker er i samsvar med regelverket eller ikke; vil du ha noe som ikke omfattes av regelverket må du betale det selv fullt ut; den tvungne offentlige forsikringen dekker da ingenting av dette.

La oss til slutt se på opplæring/undervisning/skole: alle får i dag et gratistilbud (dvs. ikke finansiert direkte, men ved skatter og avgifter på alt vi kjøper). Men hva dette omfatter avgjøres av byråkratiet: vil du ha noe som er utenfor det regelverket fastsetter mår du betale dobbelt; du må betale for det offentlige «gratis»tilbudet gjennom skatter og avgifter, men du må også betale for det tilbudet du vil ha utenom på egen hånd.

Så alternativene er å fatte beslutninger på basis av det som lønner seg for de involverte, både for kjøper og selger, eller å fatte beslutninger på bais av et omfattende regelverk. Det første bygger på eiendomsretten og frivillighet mellom alle de involverte, mens det andre systemet bygger på fravær av eiendomsrett og på statlig styring. Det første er et uttrykk for frivillighet, det andre er et uttrykk for statlig tvang.

Når man snakker om å redusere byråkratiet så er dette derfor det samme som å snakke om å øke friheten, det er det samme som å øke den enkeltes rett og mulighet til å bestemme over seg og sitt.

Når Høyre sier at de ikke vil redusere byråkratiet så sier de at de ikke vil øke friheten, de vil ikke styrke den enkeltes mulighet til å bestemme over seg og sitt.

Byråkratene driver ikke et produktivt arbeid; det de gjør er dels å flytte på og fordele verdier som er skapt av andre, og dels å la produktive få lov til å drive produktivt. Men byråkratene er smarte og velutdannede folk, så de kunne opplagt ha fungert godt i en rekke typer produktivt arbeid. Nå sitter de bare og skriver brev til hverandre, fyller ut skjemaer, lager nye skjemaer, skriver rapporter, etc. - og alt dette går ut på enten å gi de produktive og verdiskapende tillatelser til å drive produktiv virksomhet, eller å ta penger fra de produktive og gi til de mindre produktive. Dette er en kolossal sløsing med viktige resurser. Men Sanner vil ikke arbeide for at disse dyktige menneskene kommer over i produktiv virksomhet.

Det statsråd Sanner sier i sitatet gjengitt over er bare at han ønsker at beslutninger som byråkratiet skal fatte skal ta litt kortere tid. Men han og hans parti Høyre vil ikke øke den enkeltes frihet, han vil ikke styrke eiendomsretten, han vil ikke redusere den makt som politikere og byråkrater har, og han vil ikke arbeide for at byråkratene kan komme over i stillinger hvor de kan drive verdiskapning og derved være med på å øke velstanden.

Og de som kjenner Høyre er ikke det minste overrasket over dette.
.
.
.
.
.
.

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10136939