Svenske kinoer merker filmer som består en feminist-test. Kravet er at minst to kvinner i en film prater om noe annet enn menn.

Som et ledd i likestillingsarbeidet vil en del filmannonser i Sverige visstnok merkes dersom filmen består en feminist-test.

Vi siterer videre fra Aftenposten: Skandinavia er berømt for sin likestilling. Nå blir svenskene verdenskjente for sin nye praksis med å merke filmer. Det er filmer som er gode nok på å vise kvinnelige rollemodeller som nå blir merkes med en A.

Kravet er følgende: For å bli A-merket må filmen (1) ha minst to (navngitte) kvinnelige rollefigurer som (2) prater med hverandre om (3) noe annet enn menn, …

Problemer for flere filmer. – Hele Ringenes herre-trilogien, alle Star Wars-filmene, Pulp Fiction og alle utenom én Harry Potter-film kommer til å bli underkjent i denne testen, …

Nå opplyses det ikke direkte i artikkelen om dette er et statlig tiltak eller om det er en frivillig sammenslutning av filmdistributører/kinoeiere som står bak, men dersom dette er en privat gruppe som har overtalt kinoer til å bli med på en slik ordning så er den mindre problematisk enn dersom det er et statlig pålegg. Det som ligger bak er et ønske om etter hvert å dreie filmproduksjonen slik at det blir en større andel sterke kvinneroller i filmer som vises. Statens eneste legitime oppgave er å beskytte borgerne frihet; den skal altså ikke vurdere om filmer er i samsvar med en bestemt ideologi, og derfor er dette problematisk dersom det er et statlig tiltak.

Dersom det derimot er en gruppe private borgere som står bak, er tiltaket like eksentrisk, men det er ikke problematisk på samme måte; private har all rett til å slå seg samme og gjøre akkurat hva de vil så lenge alt skjer frivillig fra alle som er involvert - inkludert å anbefale filmer.

Men det vi kort skal kommentere i dag er to ulike grunnholdninger til ulike typer utfordringer. Vi kunne nær sagt ha brukt en hvilken som helst konkret sak som utgangspunkt, men nå benytter vi altså denne: en merking for å få flere positive kvinnelige rollemodeller i filmene som lages.

Hvis man kommer over et problematisk område kan man forholde seg til det på to måter (hvis man i det hele tatt bryr seg): man kan enten kreve at andre ordner opp, eller man kan forsøke å ordne opp selv.

Hvis man synes det er for få kvinnelige rollemodeller i filmer så kan man enten selv lage filmer med gode kvinnefigurer – eller man kan forsøke å presse de som lager film til å endre sine planer for kommende filmer og skrive dem om slik at de inneholder flere sterke kvinner.

Altså: man kan gjøre noe produktiv og verdiskapende selv, eller man kan kreve at andre gjør det. Dette er de to ulike grunnholdningene.

Alle store ting er utført av de som vil gjøre ting selv, alt som driver menneskeheten fremover er utført av de som ser et problem eller en utfordring, som tenker igjennom problemstillingen, og som selv (gjerne i frivillig samarbeid med andre) finner en løsning.

Men hva med de som vil pålegge andre å løse problemer? De som står bak slikt er maktmennesker, det er mennesker som innser at de i liten grad selv vil klare å gjøre noe stort, men som allikevel vil stå frem som humanister og velgjørere – og det er her man finner de aller fleste politikere og andre som jobber «idealistisk» i ulike typer ideelle organisasjoner som har som formål å dirigere andre mennesker til å handle slik disse maktmenneskene ønsker at de skal handle.

Men videre; hvis det blir for mange slike maktmennesker, vil de i stadig større grad kunne dirigere de kreative, og da vil de kreative etter hvert få trangere kår, de vil få mindre armslag, og de vil skape mindre ¬- noe som vil gjøre alles liv fattigere.

Tenk deg hvordan det vil bli når kreative filmfolk må følge offentlige lover og regler og forskrifter og rundskriv, og må passe på rapporteringskrav og tilsyn – selv om de bare skal lage en film av en ide de har og som de har et sterkt ønske om å fremstille på film?

Vi frykter at dette vil føre til at vi får færre gode filmer og flere dårligere filmer. Og dersom denne holdningen gjelder andre områder vil den også på disse områdene føre til mindre kreativitet og innovasjon.

Vi i DLF er for frihet og uavhengighet - vi mener at enhver skal kunne gjøre akkurat hva han eller hun vil så lenge det ikke initieres tvang mot noen. Vi er også imot at private skal merke filmer med en slags kjønnsrollegodkjenning, men man kan ikke forby noe slikt; noe slik er uklokt, men bør være lovlig – dersom det gjennomføres privat av frivillige. Men at det skal være en slik statlig ordning, det er helt på tvers av hva som er statens legitime oppgaver.

Vi er tilhengere av frihet, og frihet gir entreprenører armslag og rom for skaperevne, og dette gir velstand. Men dersom slike kreative mennesker i stadig større grad blir kneblet, eller må tilpasse seg et mer og mer komplisert regelverk – hvis filmfolk f.eks. må skjele til statlige kvoter som angir hva slags temaer personene i filmen skal samtale om, vil dette reduserer filmskaperens kreative frihet. Og dette vil være ett element i en frihetsinnskrenkende ideologi som da vil stå sterkt i samfunnet og som ikke bare vil gi seg utslag i merking av filmer.

Vi er for at de kreative skal ha frihet til å skape, og dette innebærer selvsagt at alle må ha full individuell frihet.

Vi mener at det er holdningen om at man skal løse problemene selv, og ikke ønsker om at andre skal løse problemene, som er kilden til fremgang og vekst.
.
.
.
.
.
http://www.aftenposten.no/kultur/Svenske-kinoer-merker-filmer-som-bestar...