Pressestøtte

Garantert uten pressestøtte proklamerer Document.no stolt på sin forside for tiden. Document.no er en av de beste kommentarsidene på Internett som ligger utenfor mainstream i norsk politikk.

Document.no tar opp spørsmål som i stor grad blir forvrengt eller fortiet i den vanlige norske pressen, og er således et nyttig korrektiv til papiravisene, til NRK og TV2, osv. (La oss skyte inn at Document.no absolutt ikke er liberalistisk; de står svært langt fra DLF.)

Bakgrunnen for proklamasjonen er at Document.no nå har utgitt et tidsskrift (altså i trykt utgave på papir), og det er utgitt helt uten statsstøtte. Dette betyr at det er leserne og annonsørene som fullt og helt betaler for utgivelsen, og at skattebetalerne ikke er tvunget til å være med på å finansiere utgivelsen. Dette er slik vi synes det skal være, men vi er klar over det urettferdige i at noen publikasjoner får statsstøtte, mens andre ikke får det. Ordninger med støtte innebærer at det er et offentlig organ som bestemmer hvem som skal få og hvem som ikke skal få, og dette betyr at de som sitter i de komiteene som bestemmer slikt kan bestemme hvilke meninger som skal bli lettere å markedsføre og hvilke meninger som det skal ble enda vanskeligere å gjøre kjent.

Grunnen til at document.no så stolt hevder at de er garantert uten pressestøtte er at de vil markere at det de bringer til torvs ikke på noe vis, hverken i form eller innhold, er vinklet for å tekkes makthaverne.

Vi synes at alle publikasjoner burde utgis helt uten statsstøtte. Er det ingen statsstøtte betyr det at det er borgerne selv som direkte bestemmer ved sine kjøp (eller gaver) hvilke aviser/tidsskrifter som skal leve (eller leve godt), og hvilke som ikke fortjener å bli utgitt. Dette betyr at alle redaksjoner arbeider under like forhold, at ingen blir favorisert av staten, og at ingen møter ekstra hindringer.

Men det er få som deler vårt syn. De aller fleste mener at vi må ha pressestøtte for å sikre at et mangfold av meninger slipper til i den allmenne debatt. Så vi har derfor et omfattende system med pressestøtte i dag, med det resultat at det i Norge i ikke finnes en eneste konservativ riksavis, og selvsagt ingen liberalistiske aviser.

La oss se på et utspill som kom for et par dager siden, og som vi ble oppmerksomme på via document.no.

Dagsavisen skriver: Opprop for journalistikken

Å fjerne pressestøtten kan være grunnlovsstridig, påpeker en gruppe 
medieforskere.

- Uten statsstøtte, offentlige annonser og lisens kan ikke den samfunnsnyttige journalistikken eksistere. Forskning på dette feltet etterlater ingen tvil, sier Paul Bjerke, medieforsker ved Høgskulen i Volda.

Han er med i gruppen medieforskere som har startet et opprop for mediemangfold, og mot reduksjon i pressestøtten som den blå regjeringen har annonsert.

De seks medieforskerne har på kort tid fått selskap av rundt 70 universitetsfolk.

Førsteamanuensis Paul Bjerke advarer regjeringen om konsekvensene av å fjerne offentlig støtte av presse og kringkasting.

- Forskningen viser at samfunnsjournalistikken, den som prøver å fylle samfunnsoppdraget pressen har, ikke kan eksistere uten en form for subsidier, sier Bjerke.

- Dette er aller tydeligst i USA, der man i all hovedsak ikke har offentlig støtte av journalistikk. Utviklingen viser at når journalistikk og annonser flytter over fra papir til nett, brytes den koblingen som har vært mellom annonser og journalistikk. Den 300 år gamle formen for subsidier som annonser har vært for journalistikk blir borte, fordi annonsørene går til Facebook og Google framfor nettavisene, sier forskeren.

Dette er så spesielt at kun journalister og noen akademiker kan ta det alvorlig.

Å si at grunnlovens påbud om ytringsfrihet innebærer at staten skal ta penger fra borgerne for å betale journalister for å skrive det de tror er dype analyserende artikler for så å få dem publisert i et gammelmodig medium (trykte aviser og tidsskrifter og ikke på nett) er bare helt meningsløst.

Hvis denne gruppen av medieforskere virkelig hadde vært opptatt av mangfold så ville de ha vært opptatt av den kolossale mangel på mangfold som finnes i norsk presse. Det er som sagt ingen liberalistiske eller konservative aviser i Norge. På Internett, som altså ikke er statlig regulert, er det ingen favorisering av enkelte meninger, og der finnes de sterke røster som er både konservative og liberalistiske; det er altså der man finner mangfoldet. Og der er det altså ingen pressestøtte. Så der hvor det ikke er støtte og reguleringer, det er det mangfold, og der hvor det er resiperinger og støtteordninger, der er det ensporethet.

Pressen er sterkt venstreorientert, og den vinkler sine reportasjer i samsvar med dette. Den blir en gang i blant tatt i ren løgn (Dagbladet og ambulansesaken, NRK og romkvinnesaken: NRK ble dømt av PFU som sa at NRKs fremstilling var «aktiv historieforfalskning», etc.). En ikke helt fersk undesøkelse vise at mer enn 50 % av journaliststudentene befinner seg et godt stykke ut på venstresiden og det finnes praktisk talt ingen som stemmer på FrP. Og hvordan er det med folks oppfatning av journalister? DN skriver: Journalister ... har folk liten tiltro til. Det går fram av en ny undersøkelse. ... 1.000 personer ble spurt om deres inntrykk av yrkesgruppenes etiske standard. ... Bare 17 prosent mener at journalistene har høy etisk standard. ... .

Ordninger med statsstøtte sementerer det som er eksisterende, og statsstøtte vil derfor gjøre det vanskeligere å foreta endringer.

At de venstreorienterte ikke vil konkurrere på like vilkår med andre, at de vil ha fordeler som staten kan gi dem ved tvang og at konkurrenter skal hindres ved tvang, er bare som man kan forvente fra de venstreorienterte; de er jo sterke motstandere av individers frihet og rett til å bestemme over seg og sitt.

DLFs syn er at pressestøtte bidrar til å sementere et gammeldags pressemønster både i innhold og form, det bidrar til å favorisere populære meninger og å gjøre det vanskeligere å få frem opposisjonelle meninger. Pressestøtte er grovt umoralsk fordi den innebærer at staten tar penger fra folk for å støtte menger som folk ikke vil støtte med egne penger. Og hvis avisene ikke lenger kan leve av annonser fordi annonsørene går til Internett så bør redaktørene finne måter å tjene penger på å publisere journalistikk på nett. Musikkbransjen og filmbransjen klare omstilling til nett ganske godt, det bør avisredaksjoner også kunne klare - og klarer de det ikke fortjener de ikke å overleve.

DLF er en sterk tilhenger av ytringsfrihet, og det har man når staten ikke forbyr publisering av enkelte meninger, og når man trygt kan gi uttrykk for de meninger man måtte ha. Det er altså ingen begrensing på ytringsfriheten om man ikke kan bli godt lønnet (helt eller delvis) av staten for å gi uttrykk for sine meninger.

All statlig pressestøtte bør derfor avvikles. Og ytringsfrihet forutsetter ikke statsstøtte, snarere tvert imot; statsstøtte gjør det vanskeligere å komme til orde med upopulære meninger.

.
.
.
.
.

http://www.document.no/

http://www.na24.no/propaganda/article3617471.ece

http://www.adressa.no/student/article656746.ece

http://www.dn.no/arkiv/article19577.ece

http://www.dagsavisen.no/kultur/opprop-for-journalistikken/