Det tok ikke lang tid før de første krav om avgang ble rettet mot en FrP-statsråd. Den det gjelder er Sylvi Listhaug, og utgangspunktet for kravet er at hun før hun ble statsråd jobbet i lobby-firmaet First House, og der hadde hun antagelig kontakt med enkelt store aktører i det norske markedet, aktører som vil kunne bli berørt av beslutninger som hun som landbruksminister fatter.
Ifølge enkelte FrP-motstandere gjør dette henne inhabil, og de krever at hun må offentliggjøre en liste over de kundene hun arbeidet med i First House.
Dagsavisen har følgende overskrift: Listene eller Listhaug må ut. … Sylvi Listhaug (Frp) gjør seg selv en bjørne-tjeneste ved å holde kundelistene fra First House hemmelig, mener statsviter Anders Todal Jenssen.
VG: for en uke siden jobbet landbruksminister Sylvi Listhaug for PR-byrået First House, som har matvarekjedene Rema 1000 og Coop som oppdragsgivere. Men hun vil ikke fortelle om kjedene var blant hennes kunder. Nå krever Per Olaf Lundteigen (Sp) at Stortinget får innsyn, …
En stortingsrepresentant for SV uttalte i et intervju i en nyhetssending på TV sist tirsdag at -Listhaug måtte legge frem listen, og så måtte det vedtas en lov som påla statsråder å gi slik informasjon …
Nå er det slik at Listhaug som en del av sin ansettelse i First House hadde en avtale om at kundelister ikke skulle offentliggjøres. Og da er der vel bare rimelig at en slik avtale blir holdt.
Siden det så vidt vi vet ikke finnes noe lovpålegg om at slike lister skal offentliggjøres må det være helt legalt at en slik liste ikke offentliggjøres. (Nå skal visstnok slike forhold gjøres kjent for enkelte embedsmenn i departementet, og så skal dette embetsverket informere om mulige habilitetskonflikter overfor statsråden, og så bør da statsråden ikke behandle saker hvor tidligere kunder er involvert. Men dette skjer da altså ikke i full offentlighet.)
Følgende overskrift i VG bekrefter vel dette: Nå vil Kolberg ha Listhaug-lov. Den tidligere First House-toppen nekter å fortelle hvem hun jobbet for. Nå vil Kolberg ha en lov som forhindrer at regjeringsmedlemmer får holde kundelista hemmelig.
Så det som kreves – at landbruksministeren skal offentliggjøre lister - er både i strid med inngåtte avtaler, og er et krav som det ikke finnes dekning for i gjeldende lov- og regelverk.
Men det er klart at dersom Stortinget ønsker at slike lister skal offentliggjøres så kan Stortinget vedta dette.
Så til enkelte mer fundamentale poenger: noen har hevdet at slik «hemmelig» forretningsvirksomhet er et demokratisk problem, og at i demokratiets navn bør alt være åpent. Men alle private firmaer har ulike typer forretningshemmeligheter, og et krav om at kommende statsråder skal offentliggjøre alt som kan påvirke deres beslutninger vil føre til at ingen som har erfaring fra det private næringsliv på et høyt nivå vil kunne da bli medlem i en regjering. Blir en slik lov som omtalt over vedtatt, er det vel bare offentlig ansatte, ansatte i bedrifter på lavt nivå, og fagforeningsfolk som kan bli statsråder.
At folk fra bondeorganisasjonene blir landbruksministre, og at folk fra fagforeninger blir arbeidsministre, skal visstnok ikke være noe problem siden slike organisasjoner er demokratiske. Vel, vel. Men som sagt, private firmaer har nærmes pr. def. forretningshemmeligheter, og kommer det en lov av den typen som antydet over, vil ingen fra det private næringsliv kunne bli statsråder.
Statsråd Listhaug bør absolutt, også på et slikt grunnlag, kunne la være å offentliggjøre sin kundeliste.
Men den mest fundamentale utfordringen er følgende: er det riktig at staten skal kunne dele ut penger og andre fordeler (konsesjoner, løyver, kvoter etc.) til private aktører? Det er jo dette som skaper slike habilitetskonflikter.
Dersom staten ikke hadde hatt noe slikt å dele ut, ville dette problemet aldri oppstått. Dersom man hadde hatt et system hvor man fullt ut respekterte eiendomsretten, og hvor staten ikke regulerte noe som helst, ville muligheten for korrupsjon og favorisering aldri oppstå. Og det er her det virkelige problemet ligger: problemet er altså ikke landbruksmisterens kundeliste, problemet er organiseringen av samfunnet. Og det er her løsningen er å finne; problemet er altså velferdsstaten (som altså består i at staten tar mesteparten av pengene vi tjener og deler dem ut til favoriserte pressgrupper), løsningen er et system med full individuell frihet, dvs. et system hvor man ikke får noe fra staten, men hvor staten kun beskytter borgernes frihet, og altså ikke som i velferdsstaten har noen fordeler som den kan dele ut til noen på bekostning av andre.
.
.
.
.
.
http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10127278
http://www.dagbladet.no/2013/10/23/nyheter/politikk/medier/landbruk/hand...