Økonomisk vekst
Økonomisk vekst er en god ting. Økonomisk vekst betyr at velstanden stiger og at man får tilgang til bedre biler, bedre leiligheter/hus, bedre og sunnere mat, at man kan reise til mer eksotiske og spennende reisemål, at man får bedre skole, bedre helsevesen, bedre eldreomsorg, bedre pensjonisttilværelse, et renere og penere miljø, osv.
Har man økonomisk vekst så vil det på alle disse områdene og på alle andre områder bli bedre for alle.
Men hvordan har det gått med den økonomiske veksten de siste årene? La oss først se på verden. IMF fortalte for en ukes tid siden at de regnet med at veksten i verdens BNP i år vil være ca 2,9 %. I 2012 var veksten 3,2 %, og dette var lavere enn gjennomsnittet for de siste 30 år; da var veksten i snitt 3,6 %. Dette igjen var lavere enn den veksten man hadde i perioden fra 2004-2007, hvor den i snitt var 5,1 %.
Dette kan se ut som små forskjeller, men over tid betyr det mye. Er veksten 5 % per år vil velstanden fordobles på ca 14 år, mens er veksten på 2 % tar det hele 35 år før velstanden er fordoblet.
Det land som har gjort det best de siste årene er Kina. Der har veksten vært mellom 7 % og 12 % de siste årene, og dette betyr at kineserne får en kolossal og rask velstandsøkning.
I USA var veksten i Reagans siste periode og under Clinton noe over ca 4 % per år (og det er galt å gi Clinton æren for veksten i hans periode; flertallet i Kongressen i mesteparten av denne tiden var republikansk).
Men nå er veksten i USA under 2 %, dette er en følge av den politikken som er ført under først Bush jr og så under Obama.
Hva med Europa? Der ser det ut til at veksten vil være omkring 0.
Dette er ikke gode nyheter. Velstand er som sagt en god ting, og varig velstand over tid forutsetter økonomisk vekst. Men hvorfor har vi ikke vekst?
Velstand forutsetter produksjon, og produksjon skjer når individer driver verdiskapning.
Denne verdiskapningen går ned, eller vokser mindre, når de som foretar verdiskapningen ikke motiveres til å jobbe. Og hva er de som motiverer dem? Det er muligheten til å tjene penger.
Så velstanden synker hvis muligheten til å tjene penger blir redusert. Og dette skjer i hovedsak ved at skatter økes. Jo høyere skattene (og avgiftene) er, jo mindre produksjon blir det, rett og slett fordi det ikke lønner seg godt nok å skape de verdiene som velstanden består i.
To andre forhold må nevnes her: én ting er byråkrati og skjemavelde; dersom de som jobber må bruke tid på å sette seg inn i kompliserte regelverk eller å fylle ut stadig mer omfattende og kompliserte skjemaer så vil dette demotivere produksjon/verdiskapning. Og dersom man kan få godt nok betalt ved å ikke jobbe produktivt, er det alltid noen som heller velger denne type aktivitet, enten i ikke-produktive jobber eller ved å motta penger fra det offentlige for ikke å gjøre noe arbeid i det hele tatt.
Grunnen til at økonomisk vekst blir redusert er altså at staten legger hindringer i veien for verdiskapning gjennom skatter og avgifter og byråkrati.
Det er derfor noen land har økonomisk vekst, det er de som deregulerer og liberaliser og altså øker friheten. Land som har redusert vekst eller som har stagnasjon, er de land som øker skatter og innføre flere reguleringer. Vi ser at Kina, som har liberalisert, har vekst, mens EU-området, som i hovedsak har øket skatter og avgifter og reguleringer, har en mindre økonomisk vekst. (Her kunne vi sagt noe om at statlige reguleringer også inkluderer manipulering av pengeverdien; en varig vekst kan man kun få dersom pengeverdien er stabil.)
DLF mener som sagt at velstand er en god ting, og vi er absolutt tilhenger av alle mulige dereguleringer og liberaliseringer. Vi er altså for et system som vil gi stabil vekst over tid, og det er kun full individuell frihet som kan gi dette.
Vi ser av dataene over, og av de fulle rapporter som er tilgengelig hos IMF, at vekst får man når friheten økes, og at når frihet innskrenkes vil man få redusert vekst, stagnasjon, eller i verste fall, reduksjon i velstand og levestandard.
.
.
.
.
.
..