Å være fattig – å ikke ha råd til en rimelig god bolig, å ikke kunne spise seg mett, å ikke kunne kle seg slik at man holder seg varm og tørr - er en meget plagsom tilstand, og man bør gjøre alt man kan for å unngå dette. Norge er et rikt land, dvs det er stor velstand i befolkningen, og det er svært få – eller kanskje praktisk talt ingen – som er fattige her. Men nå hevdes det at det er flere fattige i Norge enn i et nokså fattig land som Bulgaria! - og da er det noe som ikke stemmer.

Og det som ikke stemmer er definisjonen av hva det vil si å være fattig.

Vi har antydet en korrekt definisjon over, men den er helt annerledes enn den som benyttes av det offisielle Norge (og ellers i Vesten). Ifølge Aftenposten 13/10 benyttes følgende definisjon på det å være fattig: en som er fattig er en som i minst tre år har en inntekt som er lavere enn 50 % av landets medianinntekt. Dette er OEDSs definisjon, EU sier 60 %. (La oss hvis en slik presisering er nødvendig omtale disse to definisjonene som hhv. «reell fattigdom» og «relativ fattigdom».)

Denne definisjonen (av relativ fattigdom) innebærer ifølge Aftenposten at firebarnsfamilie i Norge med en inntekt på 685 000 kr er fattig i henhold til EUs definisjon.

Og la oss forfølge dette videre: dersom i Norge i dag alle hadde en inntekt på mellom 100 000 og 150 000, og medianinntekten hadde vært 125 000, så ville ingen være fattige! Ingen ville da hatt en inntekt lavere enn 80 % av medianinntekten. Men den som må klare seg på 100 000 Norge i dag ville absolutt vært fattig, reelt sett.

Dette viser jo bare at den gjeldende definisjonen av (relativ) fattigdom er absurd.

Hvorfor er det blitt slik?

Da sosialismen var i ferd med å vokse frem hevdet dens tilhengere at kapitalismen ville føre til at stadig flere ble fattigere; lønningene ville gå ned for arbeidsfolk. Dette var «the iron law of wages» (denne helt feilaktige «loven» hadde dog sitt opphav noe tidligere).

Man det som skjedde var at under kapitalismen gikk lønningene opp, og velstanden økte for alle, også for de minst velstående i samfunnet.

For å redde den opprinnelige påstanden om at det ville bli flere fattige, ble «fattig» omdefinert fra å betegne det å ha dårlig råd til å betegne det å ha en lav inntekt i forhold til et slags gjennomsnitt (medianen).

Men denne definisjonen av fattigdom er som antydet over helt absurd. Den betyr som sagt at dersom inntektene i samfunnet er lave, men jevnt fordelt, så er det ingen fattigdom; men hvis de er høye for alle, men mye høyere for noen, så kan fattigdommen være stor. En som tjener 100 000 i ett land kan være rik, men en som tjener det samme i et annet land kan være fattig (selv om prisnivået er det samme i de to landene).

Dette er selvsagt absurd. Men slik er det med alt som har utgangspunkt i venstreorientert ideologi, det er absurd.

Det som bestemmer velstanden i et samfunn er akkumulering av kapital, og om det finnes incentiver for den enkelte å drive verdiskapning.

Akkumulering av kapital fører til øket velstand fordi den som utfører arbeidet får gjort mer; man får gjort mer med en traktor enn med en spade. Velstand er et resultat av produksjon, og skal man ha produksjon må det lønne seg å produsere, dvs. det må lønne seg å jobbe. Videre vil det være negativt for velstand og produksjon dersom de som ønsker å være produktive blir hindret av kompliserte regelverk, og det vil også være negativt dersom et stort antall personer er ansatt for å arbeide i et byråkrati; byråkratiet er ikke produktivt (vi skiller her mellom byråkrati og nødvendig administrasjon).

Men hvordan er utviklingen i Europa i dag? Spår 25 millioner flere fattige i Europa det neste tiåret.

Så i Europa, et område med høye skatter, store restriksjoner på verdiskapning, store støtteordninger og en mengde offentlige gratistilbud (skole, helsetilbud, pensjoner), er fattigdommen på fremgang. I Europa har man da altså i alle land ordninger som består i å ta fra de som jobber og gi til de som ikke jobber eller jobber i mindre grad, dvs. ordninger som ikke er annet enn å straffe de som skaper verdier og belønner de som gjør det i mindre grad eller ikke i det hele tatt. Da er det ikke overraskende at fattigdommen igjen er i vekst. Og her menes virkelig fattigdom, ikke relativ fattigdom.

Dersom staten tar penger fra de som jobber for å gi til de som er fattige vil dette på sikt øke fattigdommen. Det vil demotivere de som jobber produktivt og dermed skaper velstand, og det vil redusere incentivene for de som er mindre produktive.

Skal man få velstanden til å øke, og dermed få redusert fattigdom, må man ha en organisering av samfunnet som oppfordre til produksjon, og hvor man ikke i stadig stigende grad belønner de som ikke deltar i verdiskapningen.

Men siden dette forutsetter frie markeder, privat eiendomsrett, kapitalisme, og ikke det sosialdemokrati som all store partier støtter, så kommer den negative utviklingen til å fortsette i en god del år fremover. Og det er altså denne politikken som fører til at de vil bli stadig flere fattige.

Så når avtroppende arbeidsminister Anniken Huitfeldt vil øke [offentlige] tilskudd for å redusere fattigdom, vil dette på sikt føre til øket fattigdom.

For å oppsummere: definisjonen av fattgidom som benyttes i offisielle sammenhenger er feil. Statlige tiltak/støtteordninger for å redusere fattigdom vil føre til øket fattigdom, det eneste som kan redusere fattigdom over tid er en fri økonomi uten statlige reguleringer og uten statlige overførings- eller støtteordninger.
.
.
.
.
.

http://e24.no/makro-og-politikk/oxfam-spaar-25-millioner-flere-fattige-i...

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10144073

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/politikk/Firebarnsfamilie-med-in...