Den kommende regjeringen vil fjerne forbudet mot proffboksing Norge, og det er bra. Boksemiljøet - inkludert vår fantastiske verdensmester Cecilia Brækhus – er i ekstase; endelig kan verdensmesteren få bokse i Norge. Men som det står på siste side i Aftenposten i dag: Ikke alle er like glade.

Det som dette refererer til er et utsagn fra hjernekirurg, nevrolog og idrettslege Ingunn Rise Kirkeby som råder Erna og Siv til å tenke seg om.

Hun tror det kan bli flere hjernerystelser og verre skader når amatører slippes løs uten hjelm, og proffene får være med på boksestevner i Norge. Proffene har flere runder og ingen hodebeskyttelse.

Hun – altså hjernekirurgen – er stolt over at Norge er et land som hittil har sagt Nei til proffboksing.

I de siste årene - fra 1981 - har altså proffboksing vært forbudt i Norge. Begrunnelsen for forbudet er åpenbar: boksing kan være svært skadelig. Forbudet er til for å beskytte folk mot skader. Men er dette en legitim offentlig oppgave?

Man kan si at staten har rett til dette – å forby skadelig ting - i og med at staten gir alle gratis helsetjenester; siden staten gir alle gratis helsetjenester så har den rett til å begrense aktiviteter som kan påføre de som utfører dem betydelige skader.

Så dersom et forbud mot boksing ses i sammenheng med at reparasjon av skadene er gratis for den enkelte (men tilbudet er jo egentlig ikke gratis, det er betalt av utøverens og alle andres skatteinnbetalinger) så er det på et vis logisk. På dette området har man ikke frihet, men man har heller ikke noe ansvar.

Det er slik at frihet og ansvar hører sammen, mens ufrihet og manglende ansvar da også hører sammen.

DLF mener selvsagt at en ordning hvor man finansierer helsetilbudet over skatteseddelen, og at staten da får en slags rett til å innføre forbud mot aktiviteter som kan være farlig, er feil. Vi mener at staten ikke skal innføre noen slikt forbud, men da også at man ikke skal ha noen rett til å få gratis helsetjenester fra det offentlige. Vi vil ha en ordning hvor man selv betaler for helseforsikring, og det vil være naturlig da at kostnaden ved denne gjenspeiler risiko: er en vegetarianer, avholdsmann og ikke-røyker som trimmer i passe mengder vil man få en billig forsikring, men lever man usunt og/eller driver risikosport vil man måtte betale en dyrere forsikring. Det er kun et slikt system, et system med full frihet, som kobler frihet og ansvar. Det er kun et slikt system som minimerer den ansvarsløshet som nødvendigvis oppstår når koblingen mellom kostnad ved forsikring og risiko elimineres, slik dagens system er uttrykk for.

Som sagt, vi er glade for at den kommende regjeringen vil tillate proffboksing i Norge, men vi må påpeke at når dette kobles med at helsetilbudet skal være gratis, så er dette en av de utallige selvmotsigelsene som man finner i de borgerlige partienes politikk.

DLF vil ha full frihet og fullt individuelt ansvar, totalitære land (proffboksing er f.eks. i dag kun forbudt i Nord-Korea og på Cuba) vil ha null frihet og null ansvar: staten tar vare på deg uansett hva du gjør. De borgerlige partiene vil ha en blanding: de vil øke friheten på akkurat dette området, noe som altså er en bra ting, men de vil ikke la deg ta ansvar for deg og ditt, som ikke er bra. De vil heller kjøre en linje som innebærer ansvarsløshet og ansvarsfraskrivelse, noe som over tid vil få stadig sterkere negative utslag.

DLFs syn er konsistent, men de borgerlige står for en inkonsistent politikk. Det er derfor det ikke vil gå så bra med dem, i regjering.