Asylbarna

Det er flere tusen såkalte asylbarn i Norge. Dette er barn som til dels har oppholdt seg svært lenge i Norge, men som fortsatt venter på om deres søknad (eller deres foreldres søknad) om opphold skal bli avgjort. Mange av disse barna risikerer å bli sendt hjem («hjem» her har en spesiell betydning som vi kommer tilbake til).

Norge har innvandringsstopp; vanlig innvandring er noe som ikke skjer. Men vi tar imot flyktninger, noen får opphold på humanitært grunnlag, noen får opphold pga. familiegjenforening, og enkelte får innvilget politisk asyl. De som få innvilget asyl får dette etter søknad og dersom behandlingen av søknaden viser at søkeren er forfulgt i hjemlandet. Men som man kan forvente er saksbehandlingstiden svært lang; enkelte har ventet på en endelig avgjørelse på sin asylsøknad i mer enn ti år. I mellomtiden oppholder asylsøkerne seg ofte på egne asylmottak, som er leire som gir dem en tilværelse hvor livskvaliteten må sies å være lav. (Mange som får avslag blir værende i Norge, altså uten lovlig opphold, og lever da i et slags legalt ingenmannsland hvor det er lite de kan gjøre uten å bryte loven, og de blir da lett utnyttet i ulovlige arbeidsforhold eller trukket inn i kriminell virksomhet.)

Den lange saksbehandlingstiden betyr at dersom en søker har barn så vil disse barna ha bodd i Norge i kanskje så lenge som ti år mens de ikke vet om de kan få bli eller ikke. I blant ender slike saker med avslag, og da blir søkeren og eventuelle barn i familien sendt tilbake til landet søkeren kom fra - og dette kan bety at barn blir sendt til et «hjemland» som de aldri har vært i. Dette kan altså bety at barn som har bodd i Norge hele sitt liv, f.eks. frem til de er fem eller ti år gamle, plutselig kan bli sendt til et land i Afrika eller Asia hvor de aldri har vært. Dette er altså et land som norske myndigheter regner som barnas hjemland.

DLFs syn er at dette er en helt grusom politikk. Barn blir revet opp fra sitt miljø, de blir tatt ut av sin barnehave eller sin skole, og så blir de sendt til et helt fremmed land, et land de aldri har vært i, et land hvor de ikke kjenner språket, hvor de ikke kjenner kulturen, hvor de ikke kjenner kodene, hvor de ikke har noen venner eller kjente, osv. Å bli utsatt for noe slik må være en helt grusom opplevelse.

Men hvorfor skjer det? Hvorfor mener myndigheten at disse barna og deres foreldre ikke skal få bli? (I den sittende regjeringen er det Ap som har vært ivrigst på å sende slike asylbarn tilbake, men i den muligens kommende regjeringen er det FrP som er den mest ivrige tilhengeren av en slik politikk.)

Et element i begrunnelsen kan være at foreldrene ikke er forfulgt i hjemlandet og derved ikke kan få asyl. Iblant fremheves det også at søkerne ikke ga korrekte opplysninger om at de virkelig var forfulgt i hjemlandet og trengte opphold i Norge. Nå er det en regel som sier at dersom man lyver så blir søknaden nærmest automatisk avslått. Men som et argument mot dette kan man si at barna som rammes hardest ikke har løyet. Hvis man da svarer at barna er forelderens ansvar så er dette korrekt, men det gjør ikke krenkelsen overfor de barn som skal sendes hjem mindre.

Men igjen, hvorfor skjer dette? Det skjer fordi i dagens system er hvert individ av staten først og fremst betraktet som en utgiftspost. Kommer det en person hit så vil vedkommende automatisk bli berettiget til en rekke goder fra det offentlige – subsidiert barnehave, gratis skole, sosialhjelp trygder, helsetjenester, pensjoner, etc. – og disse godene koster penger. Penger er noe som staten ikke har en ubegrenset mengde av, og utgiftene må derfor begrenses. Det er derfor staten må begrense innvandringen.

Det er altså velferdsstaten – et system som innebærer at alle som jobber betaler mesteparten av det de tjener til det offentlige og at alle som oppholder seg her love har rett til en rekke gratis tjenester fra det offentlige - som er årsaken til at innvandringen må begrenses. Innvandrere koster staten penger, og for å begrense utgiftene i velferdsstaten må innvandringen også begrenses.

Et fritt system er diametralt motsatt dette. I et fritt system får man beholde det man tjener, men til gjengjeld får man ingen ting fra det offentlige (annet enn beskyttelse mot reell kriminalitet). I et slikt system vil en innvandrer ikke koste det offentlige noen ting, i et slikt system vil innvandrere jobbe, tjene penger og derved være med på å øke velstanden i landet. I et fritt system vil det derfor ikke være noen grunn til å hindre innvandrere i å komme til landet, det er tvert imot all grunn til å ønske dem velkommen i og med at de er med på å øke velstanden for alle siden de tar del i produksjonen.

DLF vil la asylbarna bli. At dette medfører kostnader kommer av at vi har organisert samfunnet på en måte som er slik at innvandring ikke lønner seg, men tvert imot er en belastning for samfunnet. Men det som må rettes på da er organiseringen av samfunnet, det bør endres i den retning slik at den enkelte stadig får beholde mer av det han tjener (og til slutt får han beholde alt), og hvor mengden tilbud fra det offentlige reduseres slik at til slutt er bare de legitime statlige oppgavene igjen (politi, rettsapparat, det militære). Og for å gjenta det konkrete hovedpoenget: det er bare grusom å sende barn til et land hvor de kanskje aldri har vært.

.
.
.
.
.
. http://www.nettavisen.no/politikk/article3683852.ece