Den kommende regjeringen

Dette innlegget, skevet av DLFs leder Vegard Martinsen, ble i forrige uke sendt til flere aviser.

Vi er i ferd med å få en ny regjering, en regjering som setter menneskeverd i sentrum, som skal satse på skolen, som er for folk flest og som har nye ideer og bedre løsninger - åpenbart i motsetning til den avgående regjeringen som visstnok ikke la vekt på slike ting. Denne nye regjeringen skal baseres på et valgt flertall i Stortinget, et flertall som ikke ble rødgrønt fordi tilstrekkelig mange var lei av den gamle regjeringen. Den rødgrønne regjeringen, som nærmest har satt verdensrekord i statsrådutskiftninger, og, som for SVs del, satte verdensrekord i kamelspising og løftebrudd, skulle vel egentlig ha blitt skiftet ut ved forrige valg, men fordi Venstre da havnet så vidt under sperregrensen og derved gikk glipp av et titalls utjamningsmandater, ble det fortsatt rødgrønt flertall på Stortinget.

Det er fire partier som nå forhandler om regjeringmakt, og sjelden har en gruppe med så mange motstridende meninger gått sammen for å bli enige; de er uenige om oljeutvinning i nord, om u-hjelp, om bioteknologi, om skattenivå, om konkurranseutsetting, om innvandring, om bompenger, om sexkjøploven, om fartsgrenser, om taxfreesalg, om klimatiltak, om DLD, om NRK-lisensen, osv. De vil nok ende opp med en rekke hestehandler, enkelte mer eller mindre hemmelige avtaler, og en god del kamelspising før vi ender opp med en ny regjering – og muligens ender vi opp med en regjering hvor kun Høyre er med.

Disse fire skal forhandle seg frem til en regjeringsplattform, og hvis alle skal være med må den bli svært tynn, og alle de involverte må oppgi en rekke kjernesaker.

Det er da fare for at denne nye regjeringen vil tangere den rødgrønne regjeringens rekord mht løftebrudd og kamelspising. Kun få timer etter at valglokalene ble stengt gikk f.eks. FrP bort fra sitt løfte om å si Nei til bompenger, og Høyre gikk bort fra sitt løfte om å heve grensen for tollfri netthandel til 1000 kr. Dette er et klart varsel om det som kommer.

Men er det noen som stiller seg spørsmålet om det er klokt å la de som blir sittende igjen i maktposisjoner etter slike prosesser forsyne seg med omkring 70 % av det folk med vanlige inntekter og et vanlig forbruksmønster tjener, og la disse menneskene styre over ekstremt viktige sektorer som skole, helsevesen, pensjons- og trygdeordninger, infrastruktur, kultur?

Eller ville det vært bedre å la hver enkelt få beholde det han tjener og la hver enkelt få disponere sine penger fritt, og derved la de viktige områdene styres av brukerne direkte, og hvor brukerne kan velge et annet tilbud dersom de ikke er fornøyd med det de har. Er ikke dette bedre enn dagens system hvor de viktige områdene styres av politikere som har løftebrudd som en livsstil og hvor ingen blir holdt ansvarlig for noe som helst?

Dagens ordning vil nødvendigvis føre til omfattende løftebrudd og bortforklaringer fra de ansvarlige statsråder. Og dette vil gjelde enten de er rødgrønne eller lyseblå, og derfor vil velgerne om fire år være lei den da sittende regjering og gi de rødgrønne makten tilbake – om da ikke en tilfeldighet ved fordelingen av stemmer rundt omkring i landet gjør at utjamningsmandatene fører til at en konstellasjon får flertall på Stortinget selv om den kun har et klart mindretall i folket bak seg - eller motsatt.