Hva står DLF for?

Dette innlegget ble nylig sendt til Aftenposten.

I de siste månedene har avisene flommet over av artikler som forteller hvordan staten fungerer: mange Nav-brukere blir direkte krenket av de ansatte, helsevesenet fungerer dårlig for mange, skolen skuffer igjen og igjen. Alle de store partiene lover å gjøre noe med dette, men de vil gjøre dette ved reformer og øket pengebruk innenfor den gjeldende modellen, dette selv om tidligere reformer – f.eks. Reform 94, Reform 97, Kunnskapsløftet, Nav-reformen, sykehusreformen - ikke har vært spesielt vellykkede.

Problemet er at reformene skjer innenfor velferdsstaten, et system som ikke kan fungere, uansett hvor gode intensjonene er, uansett hvor mye penger som brukes, og uansett hvor dyktige og innsatsvillige de ansatte er.

Velferdsstaten er et system som innebærer at man skal betale det meste av det man tjener til det offentlige (en vanlig nordmann betaler i dag samlet ca 70 % av sin inntekt til det offentlige i skatter og avgifter), og så skal man til gjengjeld få mer eller mindre gratis en rekke viktige tjenester fra det offentlige: pensjoner, helsetilbud, skoleplass til sine barn, osv.

Men disse tilbudene blir da styrt av politikerne og de pressegrupper de må basere seg på, og ikke på borgernes ønsker og behov slik de kommer til uttrykk i deres valg gjennom arbeid, verdiskapning og etterspørsel.

Videre innebærer velferdsstaten at skattetrykket skal være progressivt, noe som gjør at dyktige og arbeidsomme mennesker nærmest straffes og at de som er mindre dyktige belønnes, den innebærer at næringslivet i stadig større grad må reguleres, at de produktive i voksende grad må kjempe imot et stadig sterkere byråkrati og skjemavelde, og at staten blander seg inn i flere og flere ting.

Velferdsstaten vil da resultere i et stadig mer byråkratisert samfunn, med flere lover og regler, med stadig flere offentlig ansatte, og med stadig mindre handlingsrom for den enkelte.

Det Liberale Folkepartiet er det eneste partiet som ikke støtter denne utviklingen. DLF vil ha et samfunn hvor staten bare tar seg av sine legitime oppgaver, dvs. å beskytte borgernes frihet ved å drive politi, domstoler og det militære. DLF vil at private skal stå for alle andre tilbud.

I dag er det politikerne som disponerer mesteparten av det folk tjener. DLF mener at hver enkelt har en moralsk rett til å disponere 100 % av det han tjener og det han eier. DLF mener også at penger og eiendom blir mer fornuftig disponert når hver enkelt disponerer det han selv eier enn når alt disponeres i fellesskap.

DLF mener at materiell velstand er moralsk høyverdig. Velstand kommer av produksjon, og produksjon foregår best under frihet. Historien viser entydig at velstand henger sammen med stor grad av frihet, mens stor grad av ufrihet, dvs. politikerstyring, fører til økende fattigdom.

DLF vil ha et velstandssamfunn, men dette er altså uforenlig med en velferdsstat:
i en velferdsstat er det politikerne som disponerer mesteparten av det folk tjener, og dette vil over tid redusere velstanden.

Vegard Martinsen, 1.kandidat for Det Liberale Folkepartiet i Oslo ved Stortingsvalget
.
.
.

I en årrekke dekket Aftenposten de mindre partiene, inkludert DLF, i forkant av hvert valg. Blant annet ble tilsvarende innlegg som det over publisert av Aftenposten både foran valget i 2005 og det i 2007. Men foran valgene i 2009 og 2011 ble slike innlegg fra DLF refusert.

Vi synes dette er kritikkverdig. Aftenposten er av alle, inkludert redaksjonen selv, betraktet som Norges «newspaper of record», og bør derfor legge vekt på å gi et dekkende bilde av det som skjer. De mindre partiene er et viktig element i et levende demokrati, og Aftenposten oppfylte i en lang periode denne oppgaven i en rimelig akseptabel grad.

Aftenposten selv hevder jo også at den ikke bedriver noen form for politisk sensur av de innlegg de publiserer. Debattredaktør Knut Åmås sa dette eksplisitt etter at Aftenposten nylig ble kritisert for å ha publisert et innlegg av en kontroversiell skribent: Meningsflatene på nett og papir i Aftenposten blir ikke redigert politisk, men med maksimal bredde som mål. Vi publiserer fra enkeltpersoner, tankesmier og miljøer både på høyre- og venstresiden, og går aktivt ut og henter dem inn.

Så langt Åmås. Innlegget fra DLF gjengitt ovenfor ble refusert; avslaget kom ca 30 minutter etter at det ble sendt inn. Begrunnelsen var av en type vi har sett svært mange ganger tidligere:

Kjære debattant,

Takk for debattinnlegget du sendte Aftenposten.

Vi velger å takke høflig nei til ditt innlegg denne gang.

Den daglige tilstrømningen av nye manuskripter til debatt- og kronikksidene er så stor - opp til 100 artikler - at vi er nødt til å si nei takk til det aller meste.

Du er velkommen til å sende oss innlegg ved senere anledninger.

Vennlig hilsen
Aftenpostens debattredaksjon
.
.
.
.
.
.
.

http://en.wikipedia.org/wiki/Newspaper_of_record
http://www.aftenposten.no/kommentarer/Snakk-med_-ikke-bare-om-7172538.ht...