En valgforsker, Frank Aarebrot – som også er kjent som en ivrig Arbeiderparti-sympatisør – klager over forgubbingen i velgermassen og vil derfor, som det heter i dag, ta grep.

Hans grep består i på sikt å senke stemmerettsalderen til 12 år.
Begrunnelsen er todelt, dels viser han til at 14-åringer i dag kan dømmes etter norsk lov, og da må de ha rett til å påvirke de lovene de kan dømmes etter, og dels sier han at unge har mistet interessen for politikk.

At mange unge har mistet interessen for politikk er opplagt, men dette kommer av at det ikke spiller noen rolle hvilket av de store partiene man stemmer på, at alle er enige om det aller meste, at valgte politikere kun i meget liten grad kan utgjøre noen forbedring eller forandring, at politikere ofte fremstår som upålitelige bløffmakere som kommer med fagre løfter og sjelden eller aldri oppfyller dem, osv. Unge og idealistiske mennesker kan ikke fatte interesse for å bli med på noe slik. (At eldre velgere i større grad har interesse for politikk kan komme av at politikken var mindre ille da de var unge og da dannet seg oppfatninger om at politikk var viktig).

Det andre poenget – at hvis man kan dømmes i samsvar med en lov, så bør man ved valg kunne påvirke loven – er noe merkelig. Hvorfor? Alle omfattes jo av lovene, også små barn, f.eks, i forbindelse med arv og samvær etter skilsmisse. Er det noen som vil at også små barn på f.eks. 4 år skal ha stemmerett?

Grunnen til at man har en aldersgrense for stemmerett er at det kun skal være voksne som skal kunne stemme, og dette har å gjøre med at barn er meget lett påvirkelige. Barn skal heller ikke kunne holdes fullt ut ansvarlige for det de måtte gjøre, og de skal ikke uten videre kunne undertegne bindende avtaler og inngå kontrakter.

Dersom vi følger Aarebrots resonnement, så burde tolvåringer kunne inngå kontrakter og inngå avtaler uten at foresatte er med. Vi tror at han neppe vil gå med på noe slikt.

DLF mener at kun voksne bør ha stemmerett. Man kan allikevel diskutere hva som er en egnet aldersgrense for dette, men vi synes at dagene ordning (hvor stemmerettsalderen er 18 år) er grei.

Men det viktige poenget Aarebrot tar opp – at unge mister interessen for politikk – fortjener andre tilnærminger enn et forslag om å senke stemmerettsalderen. Vi har antydet vårt svar på dette ovenfor, og det går altså ut på at så lenge velferdsstaten skrider frem, så vil absolutt alt bli mer og mer rigid, og det er da mindre og mindre politikere som er tilhengere av denne modellen kan gjøre. Og derfor spiller det liten rolle hva de sier, det spiller liten rolle hva de lover å gjøre – systemet er slik at det ruller ubønnhørlig videre uansett hva politikerne mener; de er bundet på hender og føtter av tidligere vedtak og lover som ingen velferdsstatstilhengere kan gjøre noe med. Det er derfor interessen for politikk stadig blir mindre. De partiene som er tilhengere av velferdsstaten er egentlig heller ikke opptatt av politikk, de er bare opptatt av hvilke personer som skal administrere velferdsstaten.

Den minkende interessen for politikk er altså et resultat av det faktum at i velferdsstaten vil statens makt vokse og vokse, og ingen velferdsstatstilhengere er villige til å gjøre noe med dette.
.
.
.
.
.
.

.

http://www.t-a.no/nyheter/article7683241.ece#.Ua6_PZziJ3t