Abraham Lincoln er den av USAs presidenter som er betraktet som den aller beste, og det er god grunn til det. Han behersket det politiske spillet svært godt, og han brukte sine evner på dette området til å gjennomføre en av de aller viktigste reformene i USAs historie: han fikk slutt på slaveriet også i sydstatene. Til dette brukte han alle midler som en politisk leder kan disponere, inkludert krig.

Men det er ingen enighet om hvem som er nr 2 etter Lincoln. Etter vårt syn er Calvin Coolidge den som passer best på plassen etter den ubestridte eneren.

Coolidge var en stille og beskjeden mann som til å begynne med ikke var kjent for sine talegaver; han fikk raskt tilnavnet «Silent Cal». Han ble dog etter hvert en god taler som også hadde en rask replikk. En gang fortalte en journalist ham at hun hadde inngått et veddemål med sin redaktør om at hun skulle klare få tre ord ut av ham. Coolidge svarte «You loose».

Coolidge ble visepresident under Warren G. Harding i 1921, men da Harding overraskende døde i 1923, ble Coolidge president. Han ble gjenvalgt i 1924, men stilte ikke til gjenvalg i 1928 og gikk av i mars 1929.

Coolidge visste at næringslivet trenger stabile rammebetingelser. Derfor gjorde han svært lite, og derfor gikk det svært godt. 20-tallet opplevde en stor økonomisk vekst, og tilnavnet «the roaring twenties» er både passende og vel fortjent.

Hvordan artet dette seg? Den statlige gjelden ble redusert; skattesatsene ble redusert og de høyeste satsene ble halvert; det føderale budsjettet var alltid i overskudd; arbeidsløsheten var svært lav, mellom 3 og 5 %; mange amerikanere fikk innlagt elektrisk strøm; mange kjøpte bil for først gang; kommersiell luftfart begynte å ta av; antall patentsøknader økte sterkt. Det er slike resultater en politiker oppnår ved å la befolkningen ha stor frihet.

Coolidge var en uttrykt tilhenger av næringsfrihet, men han var dessverre ikke fullt ut tilhenger av frihandel; han mente at det var riktig med statlig beskyttelse av visse industrier. Men store begrensinger i frihandelen kom først etter at Coolidge hadde gått av.

Coolidge ble ikke etterfulgt av ledere som hadde det samme utgangspunkt som ham. Etter Coolidge ble først Herbert Hoover og så Franklin D. Roosevelt valgt til presidenter, og disse førte en progressiv politikk som innebar store reguleringer av økonomien. Det mest kjente av de konkrete tiltak som ble innført i denne perioden var Smoot-Hawley, som innførte toll på en rekke varer ved import til USA. I Wikipedia er loven omtalt slik: The Tariff Act of 1930, otherwise known as the Smoot–Hawley Tariff … was an act sponsored by Senator Reed Smoot and Representative Willis C. Hawley and signed into law on June 17, 1930, that raised U.S. tariffs on over 20,000 imported goods to record levels.»

Når USA innfører toll på varer fra land X, vil som regel land X svare med å innføre toll på import av varer fra USA. Dette fører til en nedgang i internasjonal handel, til at varer blir dyrere, og til at velstanden synker for alle.

Problemene i økonomien oppstår da det blir kjent at lover av denne type vil komme, dette fordi investorer i sine beslutninger tar hensyn til fremtidig utvikling. Effekten av denne type reguleringer kommer altså lenge før de trår i kraft. De negative effektene av Smoot-Hawley kom derfor lenge før 17. juni 1930. (Mer om slike forhold kan man finne i Jude Wanniskis bok «The Way the World Works» lenket til nedenfor.)

Resultatene av å gå bort fra 20-tallets laissez-faire og over til den progressive Hoover/Roosevelt-politikken var 30-tallets kriser og depresjon.

Coolidge var også en klok og belest mann. Han sa seg enig i Demostenes' poeng om at Men do not make laws. They do but discover them. [Laws must rest] on the eternal foundation of righteousness. Poenget her er at lover må ha en moralsk forankring og skal beskytte individers frihet, de skal ikke være uttrykk for gode ønsker, dvs. han var imot den i dag meget utbredte tendensen til å vedta mengdevis med lover som primært skal være holdningsskapende.

Coolidges livsmotto kan sies å være oppsummert i følgende sitat, som ofte tillegges Coolidge, men som var meget kjent og akseptert i Coolidges tid:

Nothing in this world can take the place of persistence. Talent will not; nothing is more common than unsuccessful people with talent. Genius will not; unrewarded genius is almost a proverb. Education will not; the world is full of educated derelicts. Persistence and determination alone are omnipotent. The slogan “press on” has solved and always will solve the problems of the human race.

Grunnen til at vi synes dette tema fortjener en nyhetskommentar, er at Coolidge ikke har fått den plassen han fortjener, og at det nettopp er kommet en ny biografi om ham som forhåpentligvis vil rette på dette.

.
.
.
.
.
.
http://www.amazon.com/Way-World-Works-Jude-Wanniski/dp/0895263440/ref=sr...

http://www.amazon.com/Coolidge-Amity-Shlaes/dp/0061967556/ref=sr_1_1?ie=...