Norsk ungdom er blitt altfor kravstore, sier Senterungdommens leder, Sandra Borch, i en artikkel i Aftenposten i går.

Hvis dette hadde betydde at de vil ha Ferrari heller enn Lada, at de heller vil på ferie til Bali enn Bylund, at de heller vil spise gourmetmat enn frossenpizza, at de heller vil ha Glenfiddich enn hjembrent, så synes vi dette er en god ting.

Men det er ikke slike ting Borch tenker på. Vi siterer:

Den siste tiden har det vært debatt rundt økningen i antall unge uføre og unge uten jobb. Det er viktig å belyse utfordringene dette skaper for den enkelte og storsamfunnet. Senterungdommen ønsker søkelys på individets eget ansvar for selv å komme seg ut i jobb, samtidig som vi understreke at de aller fleste i samfunnet kan bidra med noe. Det er viktig å påpeke at de som har krav på stønad fortsatt skal få det. Det finnes folk som uten tvil har krav på stønad fra Nav. Det er samtidig legitimt å stille spørsmål ved utviklingen av det økende antall unge som mottar stønader fra Nav. Debatten om ungdom som velger å «nave» er etter Senterungdommens mening et sykdomstegn i det norske samfunnet. …. Norsk ungdom er blitt for kravstor. En butikkjobb er for mange ikke godt nok lenger.

…Et svært viktig poeng i denne debatten er hvordan systemet stiller forventninger til individet. Hvis en person blir møtt med forventninger, blir det lettere å tro at man har evnene som skal til for å oppfylle disse. Dette kan være med på å skape økt selvtillit hos den enkelte. Etter Senterungdommens mening er det bra at samfunnet sier: Ja, vi forventer at du bidrar!

Tiltakene ovenfor vil både nå og i fremtiden være helt avgjørende for å få folk ut i arbeid. Storsamfunnet skal gi trygghet og et økonomisk sikkerhetsnett for sine innbyggere. Folk skal gis mulighet til å leve et verdig og meningsfylt liv. Likevel er det vår klare mening at vi ikke må komme til et punkt der vi tar statens velferdsordninger for gitt, og hvor vi regner med at staten alltid ordner opp. Vi er nødt til å få en større oppmerksomhet på at individet selv har et personlig ansvar for eget liv…

Borch bruker et sted også overskriften Må ikke tar velferd for gitt.

Så det som er Borchs poeng er at for mange unge går på trygd, heller enn å jobbe når de kan jobbe.

Men dette er en helt opplagt følge av den store og generøse trygde- og støtteordningen som deles ut nærmest til alle som ber om det.
Hvis man bare kan gå på et offentlig kontor, fortelle at man er syk eller sliten, få en legeattest på at det virkelig er slik, og så få en meget generøs trygd, da er det opplagt at stadig flere vil benytte seg av en slik ordning, spesielt hvis det man kan få i trygd er omtrent like mye som man får i lønn for enkle jobber.

Det som Borch tror er at man kan ha slike ordninger og allikevel ikke få noe misbruk (eller kun et helt minimalt misbruk) av trygdeordningene. Dette er helt urealistisk.

Har man mulighet til å få gratis penger (dvs. til å få penger uten å jobbe), samtidig som det blir vanskeligere å tjene godt (bla. pga. en politikk som innebærer lønnsutjamning og hvor forskjellen på lave og høye inntekter skal utjamnes), vil stadig flere velge å ikke jobbe og heller gå på trygd.

Borchs ønske er at man skal ha generøse støtteordninger for de som ikke jobber, relativt lave lønninger for de som jobber, samtidig som terskelen for å skifte over fra å jobbe til ikke å jobbe skal være høy. Dette er som sagt helt og totalt urealistisk.

DLF er imot at det skal finnes slike offentlige ordninger. DLF er imot at staten skal ta penger fra folk som jobber og gi til folk som ikke jobber. Har man et slikt system som vi vil ha, vil de aller fleste jobbe, og verdiskapninger vil da bli høy.

Vi er også for et uregulert arbeidsmarked, og da vil det være fleksibelt, dvs. det vil finnes utallige måter å organisere sin deltagelse i arbeidslivet på. Man kan jobbe halv eller kvart jobb, og få lønn deretter; noe som vil være fint for de som vil prioritere å bruke egen tid f.eks. på familien eller på andre aktiviteter og oppgaver.

Ang. de som ikke kan jobbe, så vil de i de aller fleste tilfeller måtte leve på utbetalinger fra egne forsikringer. Og for de få som ikke har slike forsikringer, de vil måtte leve på privat veldedighet. Som Borchs innlegg viser, dersom man innfører statlige støtteordninger, vil dette bla. føre til at ungdom blir kravstore, til at de ikke er villige til å ta enkle jobber, og til at for mange heller går på trygd fordi f.eks. en butikkjobb er … ikke godt nok lenger.

Det Borch beskriver er et stort og voksende problem, men det er ikke mulig å løse innenfor velferdsstaten. Velferdsstaten er ikke et bærekraftig samfunnssystem, fordi den innebærer at de som er produktive i stadig større grad må støtte opp om og i verste fall forsørge en stadig større andel mindre produktive, noe som skjer på den ene side gjennom økende og progressiv beskatning, og på den annen side gjennom «gratis» tilbud innen skole, helse, trygder og en rekke andre offentlige tilbud og støtteordninger. Dette gir seg først utslag i et stadig mer tyngende skattetrykk, og deretter en stadig større statsgjeld. Samtidig vil slike ting som arbeidsløshet, byråkrati, og skjemavelde øke.

Borch peker på et reelt problem. Dessverre ser hun ikke løsningen: et system hvor hver enkelt styrer seg og sitt, og hvor politikerne lar folk være i fred til å skape, til å handle, til å produsere, til å bytte, til å selge og kjøpe – og til å beholde eller bytte i full frivillighet det de skaper/tjener.

Etter vårt syn er det helt ok å være kravstor – så fremt det man krever er noe man skaffer seg ved å bruke penger man selv har tjent ved ærlig arbeid. Men det å leve på andres penger er ikke greit. Det problemet Borch tar opp handler egentlig ikke om å være kravstor, det handler om å bruke andres penger, og systemer som er basert på at man har rett til andres penger vil få større og større problemer etter hvert som tiden går. Og til slutt vil de bryte sammen.

Å komme med oppfordringer om at «Nå må dere ta dere sammen og jobbe!» samtidig som de må betale høy skatt på det de tjener og samtidig som de vil kunne få høy trygd hvis de ikke jobber, vil ikke ha noen effekt. Det burde enhver forstå etter at vi de siste tiårene har sett utallige slike oppfordringer samtidig som at problemet bare er blitt større.
.
.
.
.
.

http://www.aftenposten.no/meninger/Norsk-ungdom-er-blitt-for-kravstore-7...