Steven Spielberges «Lincoln» er en fantastisk film. Den er slik en film kan bli når man har en genial regissør, et knippe fantastiske skuespillere, et godt manus og i tillegg har nok penger til å få alle scener i filmen til å se ut slik at de virker nærmest bedre enn ekte. Det er riktignok en scene helt i begynnelsen av filmen som er noe sentimental, men alt annet virker helt ekte, og er svært godt gjennomført.

Filmen handler om det spillet Lincoln måtte utføre for å få vedtatt grunnlovstillegget som forbød slaveri i USA. Det var dessverre mange i Kongressen som ønsket å fortsette slaveriet, dette fordi slaveriet var utbredt i det mer føydale sør, mens i det mer industrialiserte og kapitalistiske nord var det ikke slaveri.

Striden om dette førte til at en gruppe stater meldte seg ut av unionen, og det kom til en borgerkrig for å få samlet unionen igjen. Det reelle stridspunktet var dog slaveriet, og USA er vel da det eneste land i verden som har gått til krig for å avskaffe slaveriet.

Filmen er selvsagt beregnet på et amerikansk publikum, og den forutsetter et visst kjennskap til amerikansk historie. Enkelte isolerte ting i filmen vil da muligens virke noe ufullstendig på et norsk publikum; vi vil tro at den vanlige norske kinogjenger ikke vet at Jefferson Davis var Konfederasjonens/Sørstatenes president.

Lincoln, som var president fra 1861 til 1865, måtte kjøpe/bestikke en rekke kongressmedlemmer for å få dem til å stemme Ja til grunnlovstillegget, og det skjedde slik denslags politiske hestehandler alltid har foregått i demokratiske systemer: «Stemmer du for mitt forslag skal jeg sørge for at du blir [f.eks.] ansatt som Postmester i din hjemstat».

Men Lincoln fremstilles helt fortjent som en helt: han var den viktigste politikeren som arbeidet for å få opphevet slaveriet, og filmen fremstiller ham som en dyktig og karismatisk, men enkel og folkelig person.

Noe overraskende er det at det legges stor vekt på at Lincoln var republikaner; men dette er selvsagt helt korrekt. De som var tilhengere av slaveri i sørstatene var demokrater. Det var først omtrent 100 år senere, under president Johnson (president 1963-1969) at demokratene fullt og helt kastet av seg sin negative holdning til afro-amerikanere, men de har hele tiden, også i dag, vært imot individuell frihet; individuell frihet har alltid stått sterkere hos republikanerne enn hos demokratene selv om frihetsideene også der står meget svakt.

La oss trekke en parallell til Europa og spesielt England her: I denne filmen fremstilles Lincoln som en helt, som en som trodde på det rette, som kjempet for det rette selv om det var vanskelig, og som til slutt fikk gjennomslag. Finnes det noen tilsvarende filmer om europeiske ledere? Vi har ikke så stor oversikt at vi kan svare sikkert på dette, men så vidt vi vet finnes det ingen engelske filmer som på en positiv måte fremstiller en engelsk leder. Ja, det finnes filmer om engelske ledere: «The King’s Speech», men der er fokuset monarkens problemer med stamming; i «The Madness of King George» er monarken gal; i «The Iron Lady», er statsminister Thatcher senil. Filmer som viser admiral Nelsons eller general Wellingtons triumfer finnes ikke så vidt vi vet.

Dette viser en viktig forskjell mellom USA og Europa: i USA kan man dyrke nasjonens helter, i Europa forbigår man dem helst i stillhet. (Ja, det finnes filmer om helter som James Bond, men dette er ikke ekte helter, filmene er egentlig parodier. Det finnes dog et vell av lettvinte krigsfilmer, men finnes det filmer om ekte helter? Vi vet som sagt ikke om noen.)

Uansett, «Lincoln» er en glimrende film. Daniel Day Lewis er Lincoln så troverdig at han virke helt ekte, og likeledes Sally Field som hans hustru, Tommy Lee Jones som kongressmann Thaddeus Stevens og David Strathairn som utenriksminister William Seward er alle så gode som det er mulig å være.

«Lincoln» er en briljant film som forteller en sann og ekte og viktig historie på en særs troverdig måte. (Skrevet av VM.)