Hvem har ansvaret for helsen?

Helse er ifølge WHO “«en tilstand av fullkomment legemlig, mentalt og sosialt velvære og ikke bare fravær av sykdom og lyter»”. Helse er også beskrevet som evnen til å motstå sykdommer; har man en god helse så blir man ikke syk. Selv om “fullkomment” høres noe sterkt ut så er WHOs beskrivelse en grei oppsummering; helse har å gjøre med det å fungere godt fysisk og mentalt; kroppen skal fungere og tenkeevnen skal fungere godt, det er da man har god helse.

Helse er da en tilstand for enkeltindivider, og den er i svært stor grad resultat av valg den enkelte foretar.

Velger men å leve sunt – spise riktig, trimme i riktig omfang, kle seg etter været, holde seg unna overdreven bruk av rusmidler, etc. - så vil ens helse være god (vi holder oss for enkelhets skyld til fysisk helse).

Helsen burde da være opp til den enkelte: gjør du riktige valg får du en god helse, gjør du dårlige valg blir helsen din dårlig. Man har da selv ansvaret for sin egen helse. (Ja, medfødte egenskaper kan også påvirke helsen, men disse er det ingen ting å gjøre med.)

Det er dog ikke slik helseminister Jonas Gahr Støre ser det. En artikkel i Dagsavisen for et par dager siden om nye utspill i helsepolitikken har følgende overskrift på avisens forside: “Alles helse er alles ansvar”.

Dette må da bety at alle skal passe på alle andres valg mht. faktorer som har med helse å gjøre: alle må da være med på å passe på at alle andre spiser riktig, trimmer riktig, unngår for store mengder skadelig mat (mat med mye fett, mye sukker, etc.), at de ikke røyker eller drikker for mye, etc.

Dette er selvsagt umulig. Det vil medføre et angiversamfunn og et kontrollsamfunn som vil være unikt i historien. Så det er neppe dette helseministeren mener.

Hva mener han da? Nettversjonen av artikkelen inneholder følgende:

FOREBYGGINGSMINISTER: Helseminister Jonas Gahr Støre ruster seg for helsevalgkamp og langer ut mot høyresida: - De vil ikke legge seg opp i folks valg, men det er et samfunnsansvar, sier han.

Helseminister Jonas Gahr Støre (Ap) er ikke i tvil: Helse vil bli en av hovedsakene under høsten valgkamp. Mannen som ett år før valget ble hentet fra utenriksfeltet til innenrikspolitikken, med blåblått flertall på meningsmålingene som bakteppe, ruster seg nå til kamp.

I løpet av sine første tre måneder som helseminister, la Støre fram to stortingsmeldinger: En om IKT og en om pasientsikkerhet. Denne våren kommer det to nye: En om omsorg i sykehjem, rus og psykiatri. Og en om folkehelse. For når Støre skisserer opp sin helsevalgkamp, handler det ikke bare om å behandle sykdommer. Det handler vel så mye om forebygging av ikke-smittsomme sykdommer. Og nettopp dét vil stå sentralt i folkehelsemeldingen som nå bankes på plass i regjeringen.

- Det overordnede er å gjenreise temaet folkehelse som noe viktig for deg og meg i eget liv, i politikken og i samfunnsbyggingen. Jeg kan være helseminister i Norge, du må være helseminister i ditt eget liv. Men i et fellesskap er alles helse også alles ansvar, sier Støre.

Alle klarer seg ikke selv

Aps nye helsetopp anklager høyresiden for å være inne på feil kurs.

- Jeg møter en høyreside som ikke vil legge seg opp i valg folk tar; du spiser selv, du mosjonerer selv. Ingen kan være uenig. Men det slutter ikke der. Jeg mener det kommer noe mer, vi har et samfunnsansvar for å legge til rette for gode valg. Vi trenger en større bevissthet i de andre sektorene, og jeg trenger å forankre hos mine kolleger at de også er helseministre på sine felt.

La oss kort kommentere disse punktene. Først på et generelt grunnlag: Handlinger har konsekvenser. Gode handlinger har gode konsekvenser, dårlige handlinger har negative konsekvenser.

Dersom konsekvensene av dårlige handlinger rammer de som utfører ukloke handlinger vil dette demotivere slike handlinger. Dersom de som utfører gode handlinger får nyte godt av de positive konsekvensene de medfører, vil dette motivere alle til å utføre flere gode handlinger.

Men dersom man har en utjamningspolitikk, vil konsekvensene av gode handlinger spres på alle, og konsekvensene av dårlige handlinger vil også spres på alle. Dette betyr at motivasjonen for å utføre gode handlinger vil bli mindre, og “straffen” for å utføre dårlige handlinger vil også bli mindre for den enkelte. I et utjamningssystem vil incentivene derfor være slik at de belønner dårlige valg og straffer gode valg. Dette vil over tid ha svært negative konsekvenser.

Hadde man hatt et fullt ut privat helseforsikringssystem, slik DLF er for, ville man ha fått billigere forsikringer dersom man hadde levd sunt, og man ville ha måttet betale en dyrere forsikring dersom man levde usunt. Men i dagens system er det svært få eller ingen incentiver for å leve sunt (selv om vi har slike ting som avgifter på røyk og sprit), og derfor vil dagens system reelt sett oppfordre til uansvarlighet og til et usunt levesett. Dagens system fungerer da slik at det gjør det stikk motsatte av et system som inneholder reelle forebyggingselementer.

Men helseministeren snakker om forebygging og å legge forholdene til rette for at helsevesenet skal kunne ta seg av alle.

Ja, det er en meget god ting at alle kan få den behandlingen de trenger. Men dette har å gjøre med velstandsnivået i samfunnet, og dette igjen har å gjøre med produktiviteten i økonomien. Så for å få et best mulig helsevesen som kan ta seg av flest mulig, er det en fordel at økonomien er friest mulig.

En fri økonomi er et system hvor det ikke er noen statlige begrensinger på verdiskapning, en regulert økonomi er et system hvor staten legger begrensninger på økonomien for å sikre slike egentlig meningsløse tiltak som “utjamning”, “omfordeling”, “spredt bosettingsmønster” etc.

Ett konkret punkt til: markedet for medisiner er i dag gjennomregulert, og en rekke medisiner som mange vil tro har en god effekt er forbudt. DLF mener at dette forbudet må oppheves; dersom en syk person i samråd med sin lege ønsker å bruke en medisin som nå ikke er tillatt i Norge, så bør de ha rett til dette.

Dessuten er det et stort problem at helsevesenet er så byråkratisk. Men dette er et nødvendig resultat av at det er offentlig. Dersom alle sykehus, alle legekontorer, alle helseforsikringssystemer, alle apoteker, dereguleres og privatiseres, og alle statlige hindringer i salg av medisiner fjernes, vil vi få et helsevesen som er langt mer fleksibelt, langt mer effektivt, og langt bedre enn dagens tungrodde, byråkratiskes og sendrektige og rent ut sagt urettferdige system.

DLF er altså helt uenig i at “alles helse er alles ansvar”, vi mener at din helse er ditt ansvar, og at du ikke har noe ansvar for andre helse (bortsett fra dine barns helse så lenge de er under din oppdragelse). Vi vil ha et helsevesen som helt og fullt baserer seg på dette, og det er et helsevesen som er fullt ut privat og som ikke på noe vis er regulert av det offentlige.

Dessverre vil vi i mange år fremover ha et tungrodd og byråkratisk offentlig helsevesen, og samfunnet vil ha incentiver som reelt sett ikke på noe vis straffer folk som velger å leve usunt.

Den enkeltes helse er den enkeltes ansvar, men utsagn av typen “alles helse er alles ansvar” vil bare gjøre den allerede svært utbredte ansvarsløsheten og ansvarsfraskrivelsen enda større. Men det er jo slik sosialdemokratiet/velferdsstaten er.
.
.
.
.
.

http://www.dagsavisen.no/samfunn/slik-blir-helse-jonas-valgkamp/